Selvklippa lugg #hairstyle

Lime Crime 

NARKOTIKA

Dette er egentlig en status jeg fant på facebook, men jeg ville dele den her. Det er en tekst med mange sannheter og noe jeg kunne ønske jeg hadde tenkt på før jeg forsøkte min første gang... Jeg kunne ønske noen hadde fortalt meg annet enn at det er farlig og du kan dø av det. For sannheten er at når man ønsker å dø så skremmer ikke tanken av å dø av rus. Men hadde jeg visst hvor ensom jeg ville bli når festene var over, når pengene var borte. Når de ordentlige vennene mine ga meg opp fordi de ikke lenger orket å se på at jeg styrte livet mitt rett til helvetesbukta. Hadde jeg visst at det jeg syntes var jævlig den gangen ikke kunne sammenliknes med hvor jævlig ting skulle komme til å bli av de valgene,
ja KANSKJE jeg da hadde valgt annerledes....

Hei, mitt navn er NARKOTIKA.
Jeg ødelegger hjem, får familier fra hverandre, jeg tar dine barn og det er i grunnen bare begynnelsen. Jeg er dyrere enn diamanter og mer verdt enn gull. Den sorg jeg medfører er helt uten sammenligning.
Hvis du har bruk for meg eller lyst på meg, er jeg lett å finne. Jeg finnes overalt rundt deg, på skoler og i byer. Jeg bor sammen med de rike og lever side om side m

ed de fattige.
Min makt er lidelse og avmakt. Prøv meg bare en gang og du vil se at du aldri kan slippe fri. Jeg vil være parat til neste gang du har bruk for meg, inntil du ikke kan slippe meg. Til slutt vil jeg eie din sjel.
Når jeg først har deg vil du stjele og lyve. Du vil gjøre hva som helst for å føle meg en gang til, en gang til og enda en gang. De forbrytelser du vil begå for min narkotiske sjarm, vil gjøre alt verdt det. Du vil lyve for kvinnen som fødte deg og stjele fra din far. Og når du ser hvor vondt det gjør dem og hvor trist de er, burde du bli trist. Men det gjør du ikke, for din moral og fornuft er bedøvet.
Jeg tar barn fra foreldre og foreldre fra barn. Jeg vender folk fra Gud og ødelegger vennskap. Jeg vil være med deg, alltid ved side. Men hvis du velger det, vil jeg mest sannsynlig få deg til å oppgi ALT. Din familie, ditt hjem, dine venner og dine penger.
Så du til slutt kan være alene med meg og kun meg. Jeg tar og tar til du ikke har mer og gi, så naiv og ubevisst som du er, tror du at får så mye igjen. Du er veldig heldig om du er i live når jeg er ferdig med deg."

P!NK TRY sangtekst

Den nyeste sangen til min favoritt artist Pink. Jeg synes den er råbra både tekst og koreografi. Orginal musikkvideo

                                                                          "Try"

Ever wonder about what he's doing
How it all turned to lies
Sometimes I think that it's better to never ask why

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try

Eh, eh, eh

Funny how the heart can be deceiving
More than just a couple times
Why do we fall in love so easy
Even when it's not right

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try

Ever worried that it might be ruined
And does it make you wanna cry?
When you're out there doing what you're doing
Are you just getting by?
Tell me are you just getting by by by

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try

You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try

å leve med Borderline

Å leve med borderline personlighetsforstyrrelse også kjent som emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
det betyr ikke at man er to forskjellige personer. Det er umulig å se på et menneske om de har borderline. Vi virker nemlig ikke syke for ola normann! Borderline er en kronisk lidelse. Det betyr at den ikke blir helt borte, men med hjelp fra for eksempe dielektisk adferdsterapi (dbt) kan man lære seg å regulere tankene og følelsene. Kurset tar et år, med et år oppfølging etterpå.
Selv fikk jeg borderline diagnosen da jeg var 18 år gammel. For å være ærlig ble jeg direkte fornærmet! Dette fordi jeg ikke helt skjønte hva det betydde, og ordet personlighetsforstyrrelse fikk meg til å tro at de trodde at jeg trodde at jeg var flere forskjellige personer.
Med årene som har gått har jeg lært mer om diagnosen, og endelig skjønner jeg at jeg er ikke gal! For med borderline så koker hodet opp noen helt syke tanker, vi tenker på en annen måte enn andre. Og vi kommuniserer ofte på en veldig ueffektiv måte, som ved for eksempel selvskading eller rus. Det er forsket på at det som regel er jenter som oppsøker hjelp, mens gutter med denne diagnosen ofte forsvinner inn i rusmiljøet. Derfor er det ingen gutter på dbt kurset, noe jeg synes er befriende siden jeg har et aldri så lite tillitsproblem med menn... Det som stort sett går igjen hos alle med borderline er hyppige selvmordstanker, og selvmordsplaner.
 Nå skal jeg snakke om hvordan JEG opplever min borderline, for selv om det er mange likhetstrekk mellom folk med borderline så er det forskjeller.

Hodet mitt kan spinne som en tornado, hundrevis av følelser blir til en eneste kaotisk følelse som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er når de tankene og følelsene kommer at jeg har tydd til selvskading og rus. Først selvskading, med årene som kom kom rusen snikende. På den måten så ikke folk hvor selvdestruktiv jeg var, jeg slapp å hanskes med tankekjøret og alle følelsene som ballet seg sammen.

En person som ikke har borderline klarer å skille mellom at, nå er jeg sint. Nå er jeg lei meg, nå er jeg frustrert, eller nå er jeg både sint og lei meg. Osv.
Her kommer problemet for meg, og stort sett alle andre med borderline som ikke har lært å regulere seg enda.

Jeg kan våkne opp en dag og livet kan kjennes greit, men så kanskje jeg får en regning som kom uventet, og istede for å ta et pust i bakken, begynner hodet å kjøre med en gang, og ofte når det oppstår problemer jeg ikke vet åssen jeg skal klare å komme meg ut av faller jeg inn i den suicidale tenkingen. Jeg føler en ro når jeg planlegger min egen død.
Humøret svinger generelt som en berg og dalbane selv om jeg ikke vet hvorfor eller hva som ligger i bunn.

Det som er mest slitsomt med borderline er at humøret veksler fryktelig. Det veksler mer enn hormonene når man er gravid, for å si det sånn! Jeg har nemlig tatt en abort, jeg ville ikke, men jeg var alene og ville ikke klart å ta vare på barnet siden jeg til tider ikke engang klarer å ta vare på meg selv.

Borderline personer er veldig impulsive, selv bestilte jeg en tur til kina uten å egentlig tenke godt gjennom det,  men inpulsiviteten min går også ofte ut på at hvis jeg har en veldig dårlig dag kan jeg føle en fryktelig trang til å brått bare hoppe ut i  veien fremfor en bil, hoppe utfor en bro eller ta et rusmiddel som dukker opp uten å tenke meg om.

Det er vanskelig for folk å leve tett innpå meg, siden jeg svinger så fryktelig og tenker på en måte som for de fleste virker feil og rart. Dette er noe som gjelder alle med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så lenge de ikke har lært å regulere tanker og følelser.
Det er det vi lærer på dbt kurset. Å sette ord på følelsen, lære å vite forskjell på tanker og følelser og å lære måter å mestre alt det indre kaoset inni oss.

Se for deg at sinnet vårt er delt inn i to, fornuft og følelser. Et friskt menneske bruker begge deler. Se for deg to ringer, med fornuft i den ene ringen og følelser i den andre. I mellom de to ringene er det da plass til visshet. Når man bruker fornuft, visshet og følelser kan man komme frem til en konstruktiv løsning. Man kan se ting fra et sunt perspektiv og se helheten.
En person som har borderline er ofte i emotional mind, altså følelsene. Vi lever ofte i følelsene våre, og klarer dermed ikke å alltid å se helheten og langt ifra skille mellom hva som er en tanke og hva som er en følelse.

Så når jeg får beskjed fra venner og utenforstående at jeg virker jo så snill, og det virker jo ikke som om jeg er syk blir jeg oppgitt, og til tider litt sinna.

Fordi jeg gjør alt jeg kan for å virke frisk. Jeg vil ikke at folk skal dømme meg lenger, for jeg har blitt dømt til helvete og tilbake igjen.
Og siden jeg bruker så mye tid og energi på det blir jeg veldig sliten.
Av og til orker jeg ikke snakke med noen som helst på flere uker, jeg orker ikke snakke med noen på facebook og huset mitt gror igjen.
Jeg kan gå lenge uten å dusje og bare leve inni mitt eget hode, i min dissosiale verden....

Så før du sier at jeg ikke virker syk, bo sammens med meg i et par måneder..... Det er da du får se. Eller vær nær venn med daglig kontakt over en goood stund, da kanskje du merker.
Jeg er glad for at jeg ikke virker gal, missforstå meg rett...
Men når man lever et hælvetes liv, og kjemper for å holde hodet over vannet
så gjør det vondt når folk sier at "jeg synes ikke du virker syk...."

Det er viktig for meg at venner i allefall prøver å forstå.

Fucking life

Når skal noen se og forstå? Er det noen som kommer til å fange meg opp denne gangen? Eller vil de la meg fortsette å drepe meg selv sakte, men sikkert. I dag var jeg på dbt gruppe. Mange ganger hadde jeg lyst til å løpe ut, løpe rett ut i veien og håpe på at en buss kom rundt svingen..
Mens jeg satt der og lyttet til de andres tanker og følelser beundret jeg dem. Beundret at de klarer å fortelle hvor vanskelig de oppfatter ting. Jeg kunne ønske det falt meg like naturlig, både det og det at de tør å snakke i en gruppe. Jeg kjente meg igjen i fler av følelsene som ble beskrevet. Tomhet, følelsen av å ikke strekke til og kaos i hodet og at jeg ikke kjenner personen som ser tilbake på meg i speilet.
Men samtidig missunte jeg dem. De blir sett.

Det er ikke mange, jeg er usikker på om det finnes noen som virkelig forstår meg. Ingen vet hvor jævlig nedrykt, sliten, utmattet og selvdestruktiv jeg egentlig er. Fordi jeg har veldig vondt for å si at jeg ikke har det bra, isteden skaffer meg meg noe å ruse meg på. Om det er heroin hasj eller amfetamin spiller ingen rolle, hvorfor? Fordi jeg er likegyldig,  jeg bryr meg ikke om jeg dør. Hva er vitsen med å leve hvis det er Dette som er meningen med mitt liv? En evig berg og dalbane, med anngst topping for ikke å glemme poriasis og leddproblemer. Eller spiseforstyrrelsen for den saks skyld. Min hemmelige sykdom. Jeg kunne ønske folk forstod. Men på grunn av alle de kiloene jeg venter på å få operert bort, er det ingen som har sett alvorligheten. Jeg er ikke spiseforstyrra på den måten nå, men etter et par kommentarer på vektøkning og div andre slengbemerkninger så kjenner jeg trangen.

Jeg har lyst til å Skeie helt ut, ta masse amfetamin, ta en overdose heroin, poppe piller, kutte meg stygt og trekke meg helt inn i bobla mi. Om jeg overlever spiller ingen rolle, jeg orker bare ikke ha det sånn lenger! Jeg trenger at noen av de som lissom skal være tilstede i slike stunder var å se.... 

Til Petter

Du spurte meg hvordan det går. Det vanskeligste spørsmålet jeg får.
Jeg svarte at jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg så du reagerte på mitt svar. Det var et svar som ville fått behandleren min til å klappe i hendene. Jeg snakket dbt språket...
Jeg var allerede stresset etter er par panikk angst anfall mens jeg ventet. Og da du sa at jeg skulle kommet i går ble jeg enda mer stresset. Jeg hadde nok ikke fått sagt det uansett, men det jeg ville si var.
Jeg føler meg trist, jeg er redd for å si hva jeg tenker og føler for hver gang jeg sier det blir jeg hakket på av behandler, og jeg takler en type kritikk veldig dårlig~ den typen jeg tar personlig..... Jeg trodde jeg i allefall hadde styring på akkurat det, at jeg hadde klart å samle meg selv såpass.. Men nå tenker jeg at jeg ikke vil snakke med henne, jeg vil bare gå i kurs. Jeg vet at det er uaktuelt, men jeg vurderer å bytte behandler om det er mulig. Men jeg savner å ha en jeg stoler på å snakke med, på smp har jeg ikke betrodd meg særlig til noen etter at Morten sluttet,  amb snakket jeg ikke med om slikt. Selv om jeg har noen venner er det begrenset med hva jeg ønsker å belaste de med, så jeg føler meg ensom. Med en lass av bekymringer. Det eneste som virkelig holder meg igjen er Tricco. Han trenger meg. Det er vanskelig for meg å formidle Åssen jeg har det, men jeg trenger at du vet at det går ikke så bra. Årene har gjort meg hardere, du ser meg nok ikke gråte, men jeg gråter meg ofte i søvn for tiden. Jeg har horrible mareritt, panikkangst anfall og sliter Max  med angs og uro.
Som du selv sa ser du meg ikke ofte lenger. Det er mye som har skjedd som du ikke vet, spesielt de siste årene, men også de årene jeg bodde i aremark. Ting som har formet meg og satt et preg på hvem jeg har blitt. Jeg ønsker å ta bort noen av de sidene og erstatte dem med noen nye, men jeg er redd. Ikke bare redd. Redd er jeg for å ta buss på en middels dårlig dag, men jeg  er skrekkslagen livredd et eller annet!
Av og til blir jeg fryktelig svimmel og mister synet som vi har snakka om. Jeg har lagt merke til at det som regel kommer med nakke smerter, og mye spenninger. Som igjen kommer av at jeg sliter med å senke skuldrene.
Jeg har ofte vondt i leddene, til tider er jeg stiv, det får meg til å føle meg gammel.
Jeg prøvde å starte med negler, men siden jeg noen dager skjelver fryktelig måtte jeg til slutt bare legge på hobbybasis. Sobril var det eneste som hjalp mot skjelvingen, men du mener jo det er som å pisse seg selv opp etter ryggen å bruke slike medisiner.
Jeg sover dessuten dårlig, våkner ikke uthvilt heller ikke med nozinan. Det gir meg bare fryktelig hangover.
Ubrukelig føler jeg meg fordi jeg tåler så lite stress, at angsten spolerer alt for meg, fordi jeg har så mange svakheter som for eksempel angsten, depresjoner og bordeline og avhengigheten.
Det var bare lettere å si det jeg sa.

Gøy med redigering Halloween

Vi har kommet til Oktober, det er omtrent to måneder igjen til jul. Jeg liker julen, fordi jeg elsker alle lysene all den gode maten, "loven" til å spise mye godteri og jeg synes mye av julemusikken er så fin.
Men før den tid kommer Halloween! Jeg elsker halloween! Jeg elsker å kle meg ut, og jeg synes det er fint å feire de avdøde. For det er jo det det egentlig dreier seg om!
Så i den forbindelse har jeg redigert et bilde. :)

Når du egentlig burde gå

Mange kvinner i dag lever i forhold som inneholder vold, og da snakker jeg både fysisk og psykisk. Ved begge typen forhold er kvinnene flinke til å skjule det.
Jeg har selv levd i et slikt forhold. Han var ikke spesielt voldelig mot meg, men kjørte så langt med hodet mitt at jeg begynte å høre stemmer under et par av kranglene på slutten av forholdet. Han startet ofte å krangle vis sms, fordi han visste at da ble jeg sittende å skjelve, og da kunne han skjelle meg ut for at jeg ikke svarte. Og hvis jeg svarte så fikk jeg beskjed om å ikke svare han. Han sa han kom snart, og når det hadde begynt å bli lyst ute fire fem timer senere og jeg begynte å bli grinete fordi jeg hadde holdt meg våken lagte han en krangel ut av det og lot vær å komme.
Til slutt var jeg så deprimert og ute av meg at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ville bare dø.
Så døde bestemoren min. En uke senere skapte han en krangel som førte til at han tok kvelertak på meg i fylla og jeg knuste et glass i hodet på meg selv i desperasjon. (Det kortslutter litt i hodet mitt ved sånne situasjoner, og desverre satt jeg tilfeldigvis med et glass i hånden da det kortsluttet) Jeg la ikke en hånd på han den natten, det var da jeg prøvde å ta med meg hunden min og gå at han grep tak i meg og tvang meg bort i hjørnet og tok kvelertak på meg før han stilte seg sånn at jeg ikke fikk forlate rommet og fortsette å skjelle meg ut til jeg mest sannsynlig begynte å bli for blodig for han. For da jeg knuste glasset i hodet lo han og spurte om blod skulle gjøre han noe. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Etter å ha blitt limt

Men blodet gjorde han noe, han liker ikke blod. Det resulterte i at han gikk opp i annen etasje og hoppet ned for å ta livet sitt, men landet på den ene hælen, så han lå der og ropte på hjelp. Jeg visste ikke at han skulle det, han sa bare han trengte tid for seg selv og jeg var glad for at han endelig skulle gå hjem.
Jeg ringte ambulansen og satte meg i stua. Veldig kort tid etterpå kom ambulansepersonell og politi inn i leiligheten min, men da ville han ikke ha hjelp. Jeg ble med ambulansen og de limet meg sammen igjen. Jeg skulle egentlig bli innlagt på akutt psyk den dagen, jeg satt på venterommet hos legen og ventet på de fra beredskapssengen da søsteren min ringte og sa hun var i halden. Jeg var så redd for å dra hjem så jeg ble med henne. Jeg bare gikk torde ikke si ifra fordi de satt og hadde lunsj.
Den dagen bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg måtte bort fra han.
Men de neste tre ukene var han en fantastisk kjæreste. Han gjorde alt det som egentlig er normalt at en gutt gjør i begynnelsen av et forhold for å vise at han er forelsket.

Den kulen jeg har i panna over øyebrynet har jeg ingen
anelse om hvordan jeg fikk...

Han gjorde det så vanskelig for meg å slå opp med han. Men jeg visste at en dag kom han til å bli seg selv igjen. Folk sa at jeg skulle gi han et par mnd, de som sa slik hadde vært i forhold med psykopater, og de sa at de pleide å være snille et par mnd, og de hadde rett. Det tok ikke så lang tid igjen. Det han lagde krangelen ut av var at jeg hadde kastet noe mat som jeg hadde laget, men som han ikke ville ha når den var ferdig for han hadde vært på 7eleven og kjøpt seg pølse. Jeg var drit deprimert, hadde ingen matlyst, men hadde lagd mat til han for å prøve å være snill, han gadd ikke å spøre meg engang om han kanskje kunne lage maten. To ganger på de månedene vi var sammen lagde han mat til meg når vi ikke var hos han. Han hadde nettopp flytta inn hos meg når han tok kvelertaket på meg. Vi var forlovet.
Han hadde ikke betalt for maten egang, men han mente at jeg drev med et sykt spill.

blåmerkene på knoklene er fra da jeg slo sikringskapet etter at han
hadde slått hull i veggen min. Det på håndleddet er fra da han grep
tak i meg. 

Ofte skjønte jeg ikke engang hva han mente med anklagene sine.
Men da han gikk hjem og sendte meg en mld hvor han spurte om jeg ville gjøre det slutt, for å skake opp meg, fikk han seg en på trynet fordi det jeg svarte var JA.
Da skrev han at han skulle komme for det fant han seg ikke i. Han truet med å ta livet sitt, og ja- hele den regla.
Jeg reiste til venninna mi og gjemte meg der til han hadde roet seg.
Og har ikke angret en eneste dag på at jeg gikk fra han.



PLAN.


Hvis du lever i et voldelig forhold og er redd for å gå ut av det, så pakk en bag, ta med deg det viktigste du har, noen penger og noen klær og gjem den hos en venn. Ikke den første kjæresten din vil tenke på. Lag en plan om hvor du skal være, bytt telefon nummer og kontakt gjerne støttegrupper eller steder for voldsofre hvor du kan gjemme deg til ting har roet seg. For de roer seg alltid før eller siden.

Mestringsfølelse

Mestringsfølelse. Det er en følelse som mange ikke tenker på at er en like viktig følelse å kjenne på som kjærlighet. Men det har like mye å si for din lykkefølelse.
Før, for mange år siden mens jeg fortsatt gikk på skolen hadde jeg lav selvtillit. Jeg følte meg stygg, feit, klossete og ikke minst annerledes. Og jeg var annerledes.
Både på ungdomsskolen og jeg tror jeg også ganske sikkert kan si videregående så var jeg den største eleven på skolen. Og med mine 163 korte centimeter er jeg ikke særlig høy.
På mitt første år på videregående ble legen obs på hvor dårlig jeg var psykisk. Jeg fikk et tilbakefall av depresjonen like før jul. I mange måneder jobbet han for å få meg til å innse at jeg trengte en innleggelse. Men selv om jeg var så deprimert at jeg ikke husker å ha hatt eksamen engang, så var jeg avhengig av karakterene jeg fikk. Selv om jeg ikke var fornøyd med meg selv når jeg fikk femmere, og ikke stolt da jeg fikk seksere så fikk det meg til å føle at jeg i alle fall kunne faget.
Det er det som er mestringsfølelse for meg.
I de årene jeg har gått i behandling har jeg lært at mine kriterier for mestringsfølese er for høye.
Spesielt etter at jeg begynte i DBT, hvor jeg har lært at bare det å stå opp av sengen og kle på seg de dagene du tenker, eller føler som jeg egentlig ville sagt at du ikke orker å stå opp av senga, de dagene kan du tenke at du faktisk klarte det i alle fall.
Når du tar oppvaska selv om du er fullstendig tom for energi kan du klappe deg selv på skulderen og kjenne på mestringsfølelsen.
Når du vasker klær, går i butikken, tar en telefon samtale du absolutt ikke har lyst til så har du i allefall gjort noe!
Du må tillate deg å godkjenne at selv de tingene som for andre kanskje virker små, kan være et stort skritt for deg.
Og når du først har lært deg å kjenne på denne mestringsfølelsen de tungeste dagene, så vil du gradvis føle deg bedre med deg selv.

Jeg ber deg ikke ha lave mål for deg selv. Drøm stort, for det er bedre å ha høye ambisjoner og nesten nå til topps, enn å ha lave ambisjoner og være fornøyd med det.

Min drøm er å bli profesjonell negle designer, ikke bare en vanlig negleteknikker, men den beste. Jeg vil spesialisere meg på de vanskeligste negletypene, som neglebitere, vifte negler og psoriasis under neglene.
Jeg vil bli den beste på design, altså nail art.
Om det så tar meg hele livet. Jeg skal bli en folk kommer til med et ønske om å lære av.
Jeg blir kanskje ikke rik av det, men rikdom gjør meg ikke lykkelig. Jeg ønsker å leve lykkelig med det jeg gjør. 

HÅRBLEKING

Hvor mange ganger har du gått i fellen?

Selv er det en felle jeg har gått i alt for mange ganger. Det er ikke mer enn et par år siden jeg klippet meg kort for å få tilbake min naturlige hårfarge etter en lengere periode med rødsvart, rødbrunt og samtilige andre varianter av rødtoner. 

Problemet når du bleker håret er at du dreper det kort sagt. De flisete hårtuppene som kan gjøre det direkte umulig å gre igjennom  med børsten er alvorlig skadet. Om du ikke gjør noe med det helst før det går så langt og spesielt hvis du fortsetter å bleke håret ditt kan du risikere at det knekker.

Tro meg. Been there done that. 

HVORDAN KAN DU UNNGÅ SÅ SKADET HÅR? 

# Bruk GODE hårkurer JEVNLIG. Selv er jeg fornøyd med LEE STAFFORD sin hårkur.

# Bruk hårolje! MORROCAN OIL er supertrendy  blandt kjendisene i hollywood og kan brukes på forskjellige måter.

# Klipp tuppene dine etter bleking! Og ca annenhver mnd.

# Bruk et hårserum før du føner, retter, krøller og krepper håret.

Du kan for eksempel velge nutriss sine lystoner fremfor å kjøpe Poly Blonde hårbleking. 

Mine negler- babydoll

Her har jeg brukt lilla glitterakryl pulver. Dekorasjonen er teip. Denne teipen får du i mange forskjellige farger. 

DAGENS NEGLETIPS! Teipen kan også brukes som effekt til neglelakk. Hvis du for eksempel lakkerer neglen din i tre forskjellige farger. Disse blir grunnfargene. Så tar du på teipen i ønsket mønster, jeg anbefaler at du klipper av så du har god margin. Deretter lakkerer du i over med for eksempel svart, og når det har tørket tar du bort teipen. Det er råstilig! ;)

En ny vei

meg august 2012

Hva er skjønnhet? Er det å ha store pupper, falske øyevipper og lange negler? Er det å være den peneste, med de flotteste formene og slankeste midjen? 

Er det når man slanker seg til man havner på intensiven med intravenøst? 

Det er nemlig det som er realiteten for mange kvinner i dag. 

Media skaper et bilde av hvordan vi skal se ut, hvordan vi skal være. Hva som er riktig.

Jeg trodde selv at jeg ville føle meg mye penere hvis jeg bare var litt slankere. Eller ikke bare litt i førsten, fordi jeg var Stor. En dag var det nok. Jeg var dritt lei av å bli kritisert, sett ned på og ikke akseptert fordi jeg så ut som jeg gjorde. Jeg bestemte meg for å bli så slank at folk ba meg legge på meg.

Hvor mye jeg veide på det meste vet jeg ærlig talt ikke, for jeg nektet å se på vekta når legene tvang meg til å veie meg i et forsøk på å finne ut min så voldsomme vektøkning. Og for å kontrollere vekten min. 

Men det jeg vet er at jeg til slutt ikke fikk kjøpt klær i vanlige butikker. Og du aner ikke hvor pinlig det er å gå på barneskolen og måtte gå inn på stormote forretninger for å finne klær før du har vært der selv...

Den dagen jeg fylte 20 byttet jeg navn og bestemte meg for at mitt liv som overvektig var over. 

Metodene jeg brukte ble mer og mer drastiske. Jeg gikk ned godt over 50 kg. 

meg for noen år siden

Jeg venter nå på tre oprasjoner. En for å fjerne overflødig hud på mage, og skape en ordentlig figur. Det er en stor oprasjon som tar mange timer. 

Etter den skal de operere overarmene mine, deretter lårene. 

På det tynneste hadde jeg kroppen til en gammel kvinne. Jeg har gått opp litt nå siden jeg i januar fikk vite at jeg måtte vente i to år til. Jeg har allerede ventet i 2-3 år.. 

Så i dag har jeg vært og kjøpt meg nutrilett. Fra mandag av er det på slankern igjen. Jeg har også inngått et samarbeid med legen så jeg skal få slanketabletter. Denne gangen skal jeg ikke gå så drastisk til verks. Jeg må bare tilbake til der jeg var da jeg var på sykehuset og ble målt. 

Og er det en ting jeg har lært av min reise, så er det at skjønnet er ingen av de tingene. Vel, jeg visste det egentlig fra før. For personlig så bryr jeg meg ikke om åssen folk ser ut så lenge de har en bra personlighet. Men for min egen del. Jeg får ikke mer selvtillit av å være superslank. Greit at jeg fikk mange fler blikk fra guttene, men siden jeg visste at de ikke kikket da jeg var større så lot jeg meg ikke sjarmere. 

For hvis folk skal like meg, så skal de like meg for meg og ikke åssen kropp jeg har.

Det viktigste er at man trives med seg selv. 

meg  da jeg var på noe av det tynneste.

Moro med redigering 2

It's all about ME

Trilly er bestevennen til Tricco. Hun er en Lagotto, det er en rase som er eksperter på å finne trøfler og de er vannhunder. Her er Trilly og meg på hobbygruppa!

Hairstyle

Sidecut! 

Det var på tide å finne frem barbermaskinen igjen før vinteren trer inn for fullt. 

Her er jeg med helt fersk sidecut. Det er penere når håret har grodd ut litt. :)

Veggdekor

I dag har jeg dekorert stueveggen min med dette

Men en ting skal sies, og det er at når det er så mye tekst så er det ikke lett å få satt det på uten å få luftbobler! I allefall ikke når man gjør det aleine.. 

Lue med ører og poter

Her er min nye lue, den inkluderer skjerf og votter i ett!

Novelle: bare en gang til

- Hvorfor er jeg ikke bra nok? Frida ble stående og se på speilbildet som stirret tomt tilbake på henne. 

- Hvor var det egentlig det gikk så galt? 

Utenfor doen på togstasjonen myldret det av mennesker, kvinner og menn, gamle og unge. Hun registrerte dem omtrent ikke. Hun hadde mer enn nok med å få den forkrøplede kroppen sin fra A til B. Kroppen kjentes som om den var koblet til blylodd, og anstrengelsene hun måtte gjøre for å flytte det ene beinet fremfor det andre krevde så mye energi av henne at hun kunne kjenne blodsmaken i munnen trenge seg på. Det fantes ikke ord som kunne beskrive hvor for jævlig hun følte seg. 

Hun skalv som et skjørt aspeløv, frøs og svettet om hverandre, følte at hun kunne dø hvert øyeblikk.

- Jasså, så der er du! Hakke sett deg på nån daær nå, du har vært a? Hun snudde seg mot den sløve stemmen, og så rett inn i øynene til Jan og kjente suget sterkere enn noen gang. 

Jan og Frida hadde vært sammen i mange år, de ble kjent den gangen de vanket sammen på den populære ungdomsklubben i den lille småbyen de kom fra. Det hadde virket så uskyldig den gangen da de satt og blåste opp sine første piper. For første gang i livet hadde Frida klart å slappe av, angstklumpen i magen hadde sluppet og alle tankene som gnagde i henne lot henne være i fred. Det var derifra det virkelig begynte å gå nedover... 

- Du veit, hakke orka å gå ut i detta været. Men har'u peil på no brunt el? Spurte hun håpefult.

- Ja, Geir skulle ha no greier, men det var visst ikke no bra. 

Akkuratt nå ga hun faen i om det var bra eller ikke, bare det dempet smertene og uroen hun hadde i kroppen. Bare hun kunne fly, en siste gang. 

Det var alt hun ønsket.

-Hvor får jeg tak i han æ? 

- Vettafaen jeg vel. Han er vel å finne oppover i gatene her vel om de ikke har tauan inn... Men ta den her, det ser ut som du trenger'n. 

Han plukket frem en joint fra tobakspakken og la den i hånden hennes. 

-Åh du er en engel Jan, har jeg fortalt deg det?

Han ga henne det skeive smilet og blunket til henne slik han alltid hadde gjort. 

Jan hadde alltid vært sjarmerende. Da hun møtte han var han en ung kjekk muskuløs mann med gnistrende blå øyne og mørkt tykt krøllete hår. Han var over 1.80 høy og var alltid velkledd. Han kunne få hvem han ville, og likevel hadde han valgt henne. Hun hadde aldri forstått hvorfor. 

Nå- 10 år senere var han ikke til å kjenne igjen. Håret hans var langt, fett og flisete, kroppen hans hadde sunket sammen og øynene var ugjenkjennelige. Det harde livet hadde gitt han markerte merker i ansiktet og klærna han gikk i var de samme som han brukte på ungdomsskolen.

Hun fyrte opp jointen og kjente at de værste smertene ga seg etter en liten stund, så fant hun seg et lunt hjørne hvor hun gjorde seg ferdig med den "sterke sigaretten". 

Forbi henne gikk de travle menneskene, de som hadde en jobb å passe, de som var for fine til i det hele tatt å kaste et blikk ned på henne, men heller dem fremfor de menneskene som glante stygt på henne som om hun var ugress som måtte bort fra Norges fasade. 

Jan var ikke lenger å se, gatene var fulle av politi og sigøynere. Og en ting visste hun at der det var politi var ikke de folkene hun var på leting etter. De var for redde til å deale på åpen gate. 

Hun savnet den tiden hun hadde et fast sted å bo, hun savnet å ha en telefon som hun kunne bruke til å kontakte folk fremfor å fly gatelangs året rundt. Men ikke minst savnet hun livet sitt slik det var før rusen tok sin plass. Selv om det den gangen virket for hardt å takle, var det likevel en lettere situasjon enn den hun nå befant seg i. Et evig stress og mas. En evig jakt på neste skudd.

Beina gikk mer eller mindre av seg selv nå. Jointen hadde tatt bort det værste, men hun følte seg fortsatt forferdelig.

Hun var kommet frem til den berømte femtenliteren. Det var alltid noe å få tak i der. Om ikke akkuratt det hun var på jakt etter, så i allefall noe som kunne dempe krampene, smertene, svettingen, tankekjøret. 

Gulvene var skittene, sikkert ikke vakset de siste årene 20 årene. Overalt lå det brukte sprøyter, tomme pizza esker, brukte tøystykker etter folk som hadde sniffet løsemidler, for ikke å glemme stanken av abstinens svette, spy, urin og avføring. Møblene de satt, sov og generelt levde i var pappesker, loslitte møbler som de måtte ha funnet på fyllinga og slitte ulltepper og soveposer som de forsøkte å holde varmen i. Strøm fantes ikke, heller ikke innlagt vann, siden huset for lengst var blitt forlatt og satt til å forfalle. Det var hull i gulvene og det rant fra taket. Frostrøyken stod ut av munnene til de som oppbevarte seg der. For Frida var dette et helt vanlig syn. Det var slik hennes venner levde. De av dem som var så heldige å ha tak over hodet. 

-Jøss, lenge sia å ha sett deg a Frida! Går'e bra? Det var Knut, en hun hadde dealet mye med gjennom tidene. Han var kul, men hun hadde ikke våget å yppet seg med han, for han tok ikke fem flate øre for å knuse noens kneskåler hvis de ikke respekterte han. 

-Nei ass. Er på leting etter no brunt. Veit du om no? Hørte Geir skulle ha. 

-Hakke sett Geir sia i morres jeg, han skulle komme sa han. Han har sikkert blitt taua inn, tror han savna å sove i en seng i et varmt rom og få spist no ordentlig mat. Har i allefall virka sånn.

Hun kjente det begynte å boble i henne. Han kunne ikke ha blitt dratt inn, hun trengte han! Eller i allefall det han hadde å tilby.

-Men slapp av, vakke no bra det han hadde uansett. Tror det var no humbug jeg ass. sa Knut i en likegyldig tone. 

-Jeg gir vel faen i det jeg vel! Men jeg må ha dosa mi nå. Kan ikke vente i mange minutter til.  

-Ro deg ned a kjærring! Se her, jeg har detta her. Han tok frem en pose med noe brunt pulver som han vifta forran nesa på Frida. 

-Å så sa du ikke det? Hva er prisen på det a? 

-Det finner vi ut av vettu, hva er du villig til å gi a? sa han med et slibrig tonefall.

Hun likte ikke hvordan dette utviklet seg. Hun kjente uroen i magen knyte seg enda mer da hun så hvordan han kledde av henne med blikket. 

Han reiste seg opp og gikk mot henne. 

Test sjæl sa han og tok litt på fingeren og smurte gommen hennes med pulveret så hun skulle kjenne at det var ekte saker. 

-Ja, men hva skal du ha for det? Hun lot som hun ikke så hva han prøvde å antyde til. Han begynte å beføle henne.

-Jeg har penger. Sa hun kort og tok et skritt tilbake. 

-Det har jeg også. Jeg er ikke intressert i penger. 

Hun kjente alt i henne vrengte seg. Hun hadde vært igjennom dette før, mange ganger. Men etter sist gang hadde hun bestemt seg for at det var siste gangen. 

Han grep tak i henne.

-Skal du ha eller? 

Hun hadde så lyst til å skrike nei og legge på sprang ut av bygget. Men hun visste at kroppen hennes måtte ha denne dosen. Koste hva det koste ville. 

En gang til skulle hun klare. Hun hadde gjort det så mange ganger, så en siste gang kunne ikke gjøre mer skade. 

-Før vi gjør noe som helst så skal jeg ha meg et skudd i allefall, hvis ikke så går jeg. Sa hun i et forsøk på å overbevise seg selv om at det var hun som hadde kontrollen over situasjonen. 

Han nikket og lot henne fikse seg et skudd. Hun fant åra raskt, satte inn kanylen og skjøt skuddet. Hun kjente raskt at roen tok plass i henne følelsen av lykke og fred spredte seg i kroppen hennes. Det var en ro hun aldri noen sinne hadde kjent før. 

Hun fløy, for aller siste gang....

Når man innser at man har blitt lurt av en venn.

For noen måneder siden skulle ei bestille noe på ebay for meg. Jeg torde ikke bestille selv, siden jeg hadde hørt så mye om å bestille fra internasjonale nettsider. Hun hadde bestilt mange ganger, og fått det hun bestilte, så jeg bestilte via henne.
Ukene gikk. Månedene gikk. Mine 500 kr var borte. Ingen av artiklene kom.
Jeg syntes det virket merkelig. Vi hadde bestilt fra mange forskjellige selgere, og hun sa selv at de ikke kom til å komme samtidig. Jeg bestilte fra mange forskjellige land.
Etter ca et halvt år bestilte hun på nytt. Det var etter at jeg hadde begynt å snakke om hvor merkelig situasjonen var noe som kunne lage stygge riper i karrieren hun forsøkte å bygge opp.
Etter tre uker hadde hun fått mesteparten av det jeg/hun hadde bestilt. Jeg husker at jeg bestilte i allefall fler klistremerker, blandt annet bestilte jeg 80 brett med klistremerker, jeg fikk 32. De dyreste klistremerkene har jeg på følelsen av at hun beholdt selv, siden jeg så bilde av akkuratt like klistremerker som jeg hadde bestilt på hennes side, klistremerker jeg visste at hun ikke hadde fra før. Men vi hadde begge lyst på dem da vi tittet sammen på nettet.
Det var siste gangen jeg bestilte gjennom henne. Nå har jeg lært meg og bestille fra ebay selv, og en ting skal være sikkert... Hun har lurt meg grundig. Nå ser jeg hva ting egentlig koster, hvor fort varene kommer og ja, at man faktisk får et trackingnummer! Jeg ba henne nemlig skaffe trackingnummer for å finne ut hvor varene hadde blitt av, men det var så vanskelig. Jeg var takknemlig for at hun bestilte av egne penger, men hun hadde jo ikke trengt det om hun hadde gitt meg det som var mitt i utgangspungtet....

Jeg har lært en ting i alle fall av dette; og det er at det lønner seg ikke å kombinere vennskap med forretninger.

En drittdag

Maten smaker ikke. Mat jeg liker. Ingen smak.
Dagen er tung, fryktelig tung. Jeg våknet i dag med angst, var helt klam fra tær til hårrøtter.
Jeg våknet midt på natten med angst også, men gikk og la meg igjen og sovnet på nytt.
Jeg vet ikke hva jeg har drømt, det var ikke direkte mareritt; det husker jeg.

Jeg våkner tidlig om dagen. To timer før jeg pleier å våkne av meg selv. Det har jeg gjort i over en uke.
Jeg vil ikke våkne tidlig, jeg vil sove så lenge som mulig. For når jeg sover så føler jeg ikke.

For å være ærlig så har jeg mest lyst til legge meg under pelsteppet på sofaen og gråte. Ligge der og synes synd på meg selv. Dyrke min egen selvmedlidenhet.
Jeg føler meg misslykket. Jeg hadde en avtale om støp i morgen, men jeg måtte avlyse. Jeg er klam, skjelver og klarer ikke å fokusere skikkelig. Jeg eier ikke matlyst og da gjør det jobben enda vanskeligere.
Men jeg trengte de pengene sårt og mitt pliktoppfyllende jeg fikk seg en kraftig knekk da jeg måtte avlyse grunnet "feber og stygg hoste".
Jeg har shoppet alt for mye i det siste, i håp om å føle lykke når tingene har poppet ned i postkassen min.
Jeg har følt glede i det jeg har åpnet postkassen og sett at det har ligget annet enn regninger der, men så fort jeg har åpnet pakningen så har tomheten vært tilbake.
Det føles som om ingenting kan gjøre meg glad igjen. Men jeg vet at det ikke er sant. Jeg vet at denne dagen er over om noen timer. I morgen er det søndag.
Jeg håper jeg får medisin i morgen. Medisin som roer tankene mine, demper de vonde følelsene og som hjelper meg med å sove gjennom hele natten. Medisin som gjør at jeg klarer å komme meg gjennom dagen. Medisinen som legen min forbyr. Medisinen som jeg en stund klarte meg uten, men som gradvis nok en gang snek seg inn i livet mitt og infiltrerte det. Gjorde meg hekta.
Det er ikke medisinen i seg selv jeg er hekta på, men følelsen av å slippe å leve med meg selv. Det er ikke sånn at jeg blir fysisk syk når jeg ikke får medisin, jeg må bare takle mine egne følelser og det er noe jeg ikke har gjort på mange år. Først kuttet jeg meg, men da behovet for oppmerksomhet avtok begynte jeg å skade meg på en måte som folk ikke så så tydelig, nemlig ved å ruse meg.
Men uansett om det har vært selvskading eller rus, så har det uansett vært en flukt.
En kamp om å slippe å måtte leve med følelser jeg ikke vet åssen jeg skal takle.

De siste månedene har jeg stadig blitt minnet på at jeg ikke lenger er så ung som jeg egentlig tror jeg er. Det skremmer meg av mange grunner, først og fremst hvis jeg begynner å bli gammel så begynner mamma å bli gammel og jeg trenger mammaen min....
Jeg har lagt merke til på bilder at jeg har begynt å få fine linjer i pannen. Ikke sånn som er synlig for folk flest. Men hvis jeg ber folk legge merke til det så ser de det nok.
Grunnen som fikk meg til å tenke på det var tantebarna mine. Jeg har alltid hatt fordelen av å kunne være den unge kule tanta.
Nå den eldste jenta mer ferdig med videregående enn meg, hun har lappen om en måneds tid- hun skal bli advokat, og jeg er helt sikker på at hun når det målet. Hun er smart, kvikk og veldig flink til å kommunisere og hun er empatisk. Hun vil bli en god advokat.
Nest eldste tantebarnet mitt går allerede siste året på ungdomsskolen, hun kan spansk og er ei jente man bare får lyst til å ta tak i å klemme, for hun er så fantastisk herlig.
Allle tantebarna mine er det, jeg er heldig.
Begge de to eldste er allerede høyere enn meg, og hvis jeg mangler klær når jeg har vært på besøk hos søstrene mine så har jeg fått låne klær av tantebarna mine.
Kremt!
Men jeg synes det er greit å være kort av vekst, det gjør det mer attraktivt å gå i høye hæler. Hvis jeg var høy og gikk i høye hæler ville jeg fått mye oppmerksomhet, og jeg liker å være litt usynlig. Når jeg går i byen med sminke og folk titter etter meg blir jeg alltid urolig for om jeg jeg ser rar ut eller noe, så jeg må gå på do og sjekke, eller høre med den jeg går sammens med.
Jeg vet ikke om jeg er unormalt stygg eller om de ser på meg fordi de liker det de ser, eller kanskje jeg er rar?
Jeg vet jeg er rar altså, men visste ikke at det syntes på utsiden.
Alle smertene jeg har i leddene gjør ikke saken om at jeg føler at jeg begynner å bli gammel noe bedre. Jeg kunne ønske jeg hadde et konkret svar på hva det er. Legen min sier bare at det har med psoriasisen å gjøre, og at en reumatalog ikke kan hjelpe stort likevel. Men for meg ville det hjulpet mye å få svar. Jeg får sikkert bare det samme som legen min skriver ut til meg uansett hva det er fordi det hjelper, men jeg får så vondt i magen av voltaren. Jeg må ta det morgen og kveld for å unngå å få kjempevondt. Men det murrer konstant til tider.
Rundt meg ser jeg at folk på min alder gifter seg, ei som gikk i klassen under meg på grunnskolen skulle "passe på" meg da jeg var på haldenklinikken, hun var i sykepleierpraksis og er ferdig utdannet til våren eller noe. Folk får barn og ja, lever voksenlivet.
Jeg gleder meg til den dagen jeg finner en mann jeg ønsker å leve med, finner et sted jeg ønsker å bosette meg og stifte familie.
Kanskje jeg er kresen, men det virker som om alle de stabile, gode mennene er opptatt. Kanskje jeg ikke lar meg selv bli kjent med menn? At frykten for hva kjærlighet medfører etter å ha blitt brent såpass grådig står i veien for å finne kjærligheten?
Jeg tror nemlig det, selv om jeg ikke helt vil innrømme det.
Det er lettere å skremme dem bort, da blir jeg i allefall ikke utsatt for overfall av noe slag.
En voldtekt av en jeg elsket og blitt kvalt av en annen, det er ting som setter spor.
Det er ikke noe som påvirker livet mitt i noen betydelig grad lenger, men jeg vil ikke bli utsatt for noe mer.

Prosjekt paprikaplante

For noen uker siden var jeg på besøk hos venninnen min og hun viste meg hvor stor paprika planten hennes har blitt, den har til og med fått to papriker. Så jeg fulgte hennes eksmpel, laget noen hull i bunnen på en pepperkakeboks, hadde i jord, gjødselspinne og alle frøene inni en paprika. 
Etter en uke og en dag så jeg de første spirene.

Det har vokst veldig, ikke sant? Jeg er overrasket over hvor fort de/den kommer, og håper den vokser like fort fremover! Nå skal det sies at jeg er ikke spesielt flink med blomster, men er jo morsommere med noe man planter selv, og ser vokse helt fra starten av.

Hvor går din intimsone?

I dag var jeg på hobbygruppa igjen etter et par ukers pause på grunn av mine vonde ledd og de andre som ville være ute i skogen. Vi er en gjeng damer som treffes hver mandag. Vanligvis er vi inne og skaper ting, noen strikker, noen lager smykker, noen maler osv. Det er både gamle og unge, jeg er av de yngste som er med i gruppen. Den eldtste har sikkert fylt 60, i allefall så er det ei som nærmer seg 60 med stormskritt. Men det er kjekt, fordi vi kan alle forskjellige ting og lærer av hverandre.
I dag fikk vi varer, blandt annet et hjerte jeg skal lage dørskilt av. Jeg gleder meg til å få et dørskilt slik at det slutter å komme folk på døra som skal til naboen.

Men som vanlig i sosiale settinger dukket det opp noe som er et problem for meg. Det er svært få som vet om det, men jeg liker ikke å gi folk klemmer eller å få klemmer! Hvordan sier man det til folk?
Jeg er kanskje bare sær?
 Jeg liker ikke kroppskontakt generelt, unntatt med en kjæreste selvfølgelig. Så jeg føler ofte når jeg får klemmer av folk at de tråkker over min intimsone. Men jeg kan ikke si noe, fordi det er så vanlig å hilse på hverandre og vise at man bryr seg om hverandre på den måten. Jeg jeg lært meg til å gi folk "hei-klemmer", men hun ene på gruppen ville ha flere klemmer, og jeg kjente kroppen min kjempet imot, men hjernen signaliserte at jeg skulle/måtte.

Så hvorfor er det sånn at for noen så er det å gi klemmer bare koselig, så hverdagslig så oppmuntrende, mens for andre er det skummelt, og i noen tilfeller en hat ting?

På skolen lærte jeg at hvis du strekker ut armen, der fingrene dine er er din sfære, altså intimsone. Innenfor den sonen må man trå varsomt hos andre, nettopp fordi det finnes folk som ikke liker nærkontakt. Så hvis det finnes fler som meg, hvorfor føler jeg meg da som den eneste?

Noen fedre burde aldri blitt fedre

Jeg husker godt da jeg var liten og du sang nattasanger for meg, du var morsom. Ikke så voksen og særiøs som mamma. Hvis jeg ikke fikk viljen min fra mamma lærte jeg med tiden av søstrene mine at da var det deg jeg fikk spøre. Du hadde vanskelig for å si nei når vi så deg inn i øynene med de uskyldige blå øynene våre. Du pleide å synge "ei tulle med øyne blå" for meg. Jeg likte den sangen så godt. Den fikk meg til å føle meg så elsket. 
Men med årene som gikk, lærte jeg meg å gå. Jeg lærte meg å snakke, og ikke minst observere.
Jeg stilte mange spørsmål, og som så mange andre barn fant jeg meg ikke i svaret om at det bare er sånn. 
Da jeg begynte i første klasse merket jeg en stor forskjell på meg og de andre barna, eller rettere sagt hvordan de hadde det hjemme og hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg følte meg annerledes. 

Det var ikke bare jeg som forandret meg med årene, det gjorde også du pappa. Du drakk mer og mer, du første gang du ble eitrende forbannet på meg for at jeg stilte deg spørsmål om alkoholen var jeg ikke mer enn 7-8 år. Jeg spurte deg hvorfor du blandet øl med sprit. Tidligere hadde jeg spurt deg hvorfor du drakk så mye øl. Da svarte du at du likte smaken. Da kunne jeg forstå at du drakk det, ikke visste jeg den gangen at det finnes noe som heter alkoholfritt. Men jeg forstod ikke det med spriten. Jeg hadde luktet på det, og ren sprit lukter jo ikke godt i det hele tatt! Jeg for min del har aldri likt øl heller, eller coca cola for den saks skyld.. Men cola kan jeg drikke likevel.
Uansett har jeg tilgitt deg for det...
En gang jeg kom hjem etter å ha vært på skolen til klokken 12 på natten som forberedelse til overnatting var jeg livredd. Telefonen hadde ringt, og ingen svarte når vi svarte. Og hvem ringer en skole midt på natten? (Vi gikk jo bare i 4 klasse så for oss var det midt på natten) 
Noen hevdet å ha sett bloody mary i speilet på jentedoen, og ja- adrenalinet mitt var på topp!
Da jeg kom hjem var du potte drita full pappa, du fortalte meg om den gangen du var 13 år gammel og fant faren din hengende i lufteventilen. Du beskrev det nøyaktig hvordan øynene stakk ut osv. Jeg slet med det i mange år, for jeg har alltid hatt livlig fantasi, og når du- som far forteller slikt til ditt barn så setter det seg på netthinnen.
Jeg har tilgitt deg for det. 
Husker du de gangene du har sagt til meg at det er min skyld at du drikker? At alt er min skyld, at du kunne ønske jeg ikke var født? Husker du jeg bare stod og tok imot?
Jeg husker det, du var nok så full at du ikke husker. 
Men jeg har tilgitt deg for det.
Husker du at du kom og hentet bilen mamma og jeg hadde da vi bodde i aremark og mamma og jeg ble sittende 7 km fra nærmeste butikk uten bil? Buss går det dårlig av i aremark, det er fire ganger om dagen eller noe sånn tilsammen. Du selv bodde i fredrikstad nært både butikk, polet og mennesker. Åssen kunne du gjøre sånn mot barnet ditt? 
Jeg har tilgitt deg for det.
Alle de gangene du har ringt meg de siste årene og truet med å både ta livet ditt og kappe av deg armer og ben med motorsag, alle problemene du har lagt over på meg, all skylden du har lagt på meg-
det hører til Ann-Theres. 
Og jeg har sluttet fred med det, du er tilgitt. Du kan ikke skade meg mer enn du allerede har gjort pappa. For jeg er ikke den jeg var.
Og vet du hvorfor jeg nesten aldri drikker alkohol? På grunn av deg.

never mind

I dag var jeg hos legen min. Jeg har kjent han i mange år, han var kommunelegen i kommunen jeg flyttet til i 1998, og allerede samme året fikk jeg min første lungebetennelse. Rettere sagt dobbeltsidig lungebetennelse, jeg var kjempe syk. På grunn av psoriasisen min som er en kronisk hudsykdom som også påvirker immunforsvaret litt (tror jeg) for jeg har nemlig lungebetennelser, bronkitt og halsbetennelser hvert år, sånn har det vært i tretten år i strekk hver vinter. Det var også for tretten år siden jeg fikk psoriasis på papiret. Sannheten er at jeg hadde mitt første utbrutt flere år før det, men så trakk det seg tilbake og var ikke synlig noe sted på kroppen min på mange år.
Han har sydd meg flere ganger enn jeg tør å tenke på, han har backet meg opp utallige ganger, og til og med besøkt meg på bursdagen min og vært og besøkt meg på psykiatrisk.
Han har vært en stor støttespiller for meg, men i de siste årene har vi mistet kontakten. Han har fått eget legekontor for mange år siden, han har kommet ganske høyt opp i systemet og ble en meget respektert lege. Men han har mistet respekten for mange. De senere årene har han blitt sløvere, nå skal jeg fortelle deg om legetimen min i dag.
Jeg hadde brukt den siste energien min på å sminke meg så jeg så sånn passe fresh ut, tatt på meg de glitrende happy øreringene jeg har fått i gave av bestevenninnen min og tok bussen den lille kilometeren ned til legekontoret.
Han hadde fått prøveresultatene. Jeg mangler D vitaminer, dessuten er stoffskiftet mitt litt lavt, men det var visst ikke noe nytt, det har visst alltid vært litt lavt. Men det gadd han ikke sjekke opp noe mer nå, men det skulle han ta tak i senere siden jeg er så ung, hvorfor vente hvis det har vært et problem i alle år? Det er mitt spørsmål.
Så var det dette med leddene mine. Jeg sa til han at jeg er gira på å finne ut av hva det er for noe, først og fremst for å få smertestillende som virkelig virker. Men også for å få et navn på hva det er, fordi jeg høres ut som en gammal kjærring når jeg sier at jeg ikke kan være med på grillturer med hobbygruppa fordi jeg har vondt i ledda mine, men ikke kan forklare hvorfor.
Da svarte han at det har som det vi hadde snakket om tidligere- noe med psoriasisen å gjøre. Så han ga meg voltaren som jeg bør ta to ganger om dagen. Men HVA har det med psoriasisen å gjøre? Og hva om det er fibromyalgi som er en vanlig ting i min familie?
Skjønner du hva jeg mener med sløv? Sette meg på piller, og håpe det funker. Ja, seff funker det om jeg tar det morgen og kveld. Men voltaren er da ikke så bra å ta i lengden. Jeg vil heller ha medisiner som jeg kan ta NÅR det gjør vondt...Og jeg vil vite hva det er for noe...
Også spurte jeg han om han kunne gjøre slik som meg med hendene. Deretter bøyde jeg leddene på fingrene i motsatt retning av det som er naturlig, da svarte han meg at jeg hadde nok litt hypermobile ledd også.
Men å sjekke det ut, ta meg litt mer særiøst når jeg sier at jeg vil til en reumatalog, han foreslo det jo selv også. Men han ba meg ta voltarenen i to måneder, og hvis det ikke hjalp så skulle han sende meg dit..

Paul, mannen som ble blå

Bilde fra da han var i studio hos Oprah.
Jeg har ikke eie rettigheter til bildet.

Paul, en amerikansk mann kom over et vidunder middel i en annonse. Det var en sølvoppløsning som han laget selv. 
Først drakk han middelet, så han fikk sølvet inn i cellene, hjernen, leveren, ja rett og slett tvers igjennom. Også fikk han utslett i ansiktet, og hadde tidligere erfart at middelet var ekstremt effektivt på utslett, så han smurte det rett og slett i ansiktet. Det var først da en kamerat reagerte at han selv innså at han var blitt blå. 
Les mer: http://www.oprah.com/health/The-Man-Who-Turned-Blue_1/2

Min mening er at mannen er jo riv ruskende gal. Da han ble spurt om hva han tenkte at sølvoppløsningen skulle hjelpe han for i utgangspungtet, men det hadde han ikke noe svar på. For det første lager man ikke slike oppløsninger selv, for det andre putter man ikke i seg ting man ikke vet hva er! Denne mannen kommer aldri til å få en normal farge igjen. Men flaks for han møtte han en kvinne tross sin merkelige hudfarge. De hadde snakket sammen over telefon et halvt år, og hun var informert om at han var blå. Men det var først tre uker før hun møtte han at hun fikk se bilde av at han virkelig var blå. Hun forklarer til Oprah at da hun så det måtte hun si til seg selv at hun måtte huske den følelsen hun hadde i hjertet når hun hørte stemmen hans og den følelsen hun hadde om mennesket han var innvendig. 

Det er en uvanlig, men lykkelig kjærlighets historie. Og hun kan ikke ønske seg noen mer blue mann.. 

Jeg føler ikke. Jeg tenker!

I dag var jeg hos min nye, men gamle behandler. Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke likte henne, hvorfor jeg sluttet å møte opp for snart fem år siden. 
Vi gikk igjennom dagbokskortene som jeg må fylle ut hver kveld. Hittil har jeg ikke begynt med kjedeanalyser enda, det er noe som jeg skal starte med neste gang så jeg er helt forberedt til DBT kurset i Oktober. 
Jeg var klar til å begynne i DBT, trodde at hensikten med kurset var å lære å leve i nuet kort sagt.
Jeg visste at det er et meget omfattende kurs, staten har lagt ned mye penger i forskning, og det er et dyrt kurs å ta. Ikke at jeg betaler noe for det, men for staten koster det mye penger. Derfor må man skrive en kontrakt, og etter å ha gått ferdig kurset er det et år i ettervern.

Men. 
I dag havnet jeg i en "diskusjon" med min behandler. Hun fortalte meg nemlig at alt jeg har lært gjennom årene i behandling, det være seg både BUPP, DPS og SMP er FEIL!
Nemlig at angst er en følelse, depresjon er en følelse pluss pluss.
Angst og depresjon er ord som med et ord beskriver en hel greie. Når man er deprimert er det helt vanlig å FØLE selvforakt, man føler en ubeskrivelig tristhet og en ufattelig tomhet fulgt av TANKER om at man ikke er noe, kan noe, at man bare er i veien osv. 
Jeg kan komme nærmere tilbake til det på et deprimert stadium (Jeg går nemlig ikke å tenker på symptomer når jeg ikke er syk, men jeg kjenner igjen følelsen i meg selv...)
Hvis du har vært deprimert er jeg sikker på at du kjenner igjen det jeg sier. Og at du kjenner igjen det at du føler det på kroppen.
Det samme med angst. Jeg har hatt så sterk angst at jeg har kastet opp. 
I dag sa behandleren min at det er ikke en følelse. Det er alt en tanke!
Så med andre ord så har jeg ikke følelser, jeg har bare tanker. 
Var flere eksempler jeg dro opp for henne som jeg anser som FØLELSER, men som hun mener er tanker.

Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp å gå. Hadde vi bare skullet snakke om dette i dag hadde det ikke vært noe problem, men dette skal de få inn i hodet mitt. De skal endre min måte å tenke på, lære meg å tenke riktig,- slik som de tenker. 
Tenker jeg virkelig så feil? Jeg har alltid fått høre at jeg er ressurs sterk, at jeg er reflektert og da jeg var på psykiatrisk sist så sa de at det var en glede å ha meg er- fordi jeg var så positiv! 
Jeg er redd nå.
Redd for at de prøver å hjernevaske meg.
Er dette det nye årtusenets type lobotomering?

Fra tykt til tynt

I mange år har jeg hatt et stort nettverk rundt meg. Både av venner og distanser av fagkonsulenter, lege, og ambulerende. Så bestemte jeg meg for å leve et nytt og bedre liv. Jeg skulle ordne opp i livet mitt og gi meg selv en ny sjanse. Jeg har innsett at jeg betyr noe for noen i familien min, og at jeg ikke skal bry meg noe om de andre. De får leve sitt liv, jeg har aldri gjort dem noe- det er de som alltid har hatt et problem med meg. De i familien min som har blitt påvirket av min atferd har jeg forsøkt å gjøre opp for. Jeg har ikke vært så flink til å si unnskyld rett ut slik jeg burde, fordi det er et veldig vanskelig tema og snakke med noen åpent om. Men jeg gjør alt jeg kan for å bevise for dem hvem jeg egentlig er.
Jeg har også veldig vanskelig for å si til folk at jeg har det vanskelig. Selv hater jeg når folk aldri kan være positive, jeg mener noe positivt er det før eller siden i alles liv, om det så ikke er den fete sydenturen, så er noe bra. Jeg mener at det er ikke bra å snakke for mye om sykdom. Men jeg jeg har ikke alltid vært slik. Frem til for noen år siden var jeg selv en av de som ropte etter hjelp. Jeg var mye større enn jeg er nå. Hodet mitt var så fullt av tanker at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Jeg hadde tvangshandlinger, jeg hørte stemmer. Jeg var mørkeredd og bodde langt ute i skogen og etter mammma og pappa ble skilt var jeg mye hjemme alene på kveldene og nettene. Ofte på vinteren gikk strømmen siden trærne veltet over strømkablene. 
Jeg var deprimert, og ønsket deperat over lengere tid å ta mitt eget liv. Jeg forsøkte det for første gang som 13 åring. Jeg husker det som om det var i går, til og med datoen. 
Jeg har forsøkt det noen ganger i senere tid også, men det har ikke vært like intenst. Fordi den gangen, som den første gangen jeg brukte en kniv for å skade meg selv så ville jeg ikke ha hjelp. Det var INGEN som visste hvordan jeg hadde det, det er forstsatt svært få som vet noe. Jeg lot selvskadingen gli over i noe mye mer selvdestruktivt. Det hjalp meg å flykte på en mye bedre måte syntes jeg. Selvskading visste jeg ikke at det var noe som het engang. Det har bare alltid vært naturlig for meg av en eller annen grunn. 
Jeg skader meg ikke selv med kniv lenger, jeg tror det som skal til for at jeg skal gjøre det med en kniv er at jeg tilfeldigvis sitter med en kniv i hånden, slik som jeg gjorde med kjøkkenglasset for et år siden... Jeg vil ikke skape dramatikk. Hadde jeg hatt en usynlighetskappe så hadde jeg brukt den mer eller mindre hver dag tror jeg.
Av og til tør jeg ikke åpne døra når det ringer på selv om jeg vet hvem som står der engang, eller gå ut av døra for den saks skyld. 

Ukjent

Her forleden fikk jeg brev etter at jeg ikke hadde tort å ta to busser for å gå til psykologspesialisten om at hun hadde skrevet sluttrapport. Jeg hadde trodd jeg skulle gå til henne noen ganger til i allefall, men greit nok. Jeg skal jo uansett over i DBT. Det er et kurs jeg skal gå som tar et år for å lære meg å mestre min emesjonelle ustabile personlighetsforstyrrelse.Ble ikke bare litt fornærma da psykologen sa det til meg husker jeg...
Dessuten gadde jeg jo ambulerende. Det er et team som reiser rundt til narkomane og folk med psykiske problemer.
Jeg trenger dem til å for eksempel dytte meg igang med rengjøringa når jeg ikke klarer det selv på grunn av depresjoner, til å bli med i butikken når jeg ikke tør det selv, selv om jeg som regel tvinger meg til å gjøre det alene siden jeg ikke liker å be om hjelp. 
Men på avtalen i dag fikk jeg beskjed om at vedtaket ikke vil bli fornyet siden de har intrykket av at jeg klarer meg så fint med negler og det er jo noen avtaler jeg ikke har møtt opp til. Jeg har vært hjemme jeg, men har ikke tort å åpne døra!
Og det med at jeg holder på med negler, hva har det med dem å gjøre? Jeg tør jo ikke ta imot neglekunder for tiden en gang! 
Jeg skal til legen til onsdagen. Er lenge siden jeg har snakket med han nå. Føler at jeg ikke kan snakke like bra med han lenger, jeg klarer ikke. Orker ikke. Har ikke tid. 
Da sitter jeg igjen med min nye terapaut, som ikke egentlig er ny, det er hun jeg fikk da jeg ikke kunne gå til barnepsykologen lenger. Vi er så uenige om så mye. Hun mener blandt annet at SSRI preparater er bra for folk.. (Det er en annen historie! Men jeg er så totalt uenig i at det er det beste)
Vennene mine har jeg måttet bytte ut siden jeg ville inn i et nytt miljø, men hvordan treffe venner når man ikke er i jobb eller annen aktivitet?
Jeg skal begynne i DBT i oktober, gå grundig til bunns i problemene mine. Jeg har hatt et tykt nettverk rundt meg, og nå står jeg mer eller mindre alene...