Jeg føler ikke. Jeg tenker!

I dag var jeg hos min nye, men gamle behandler. Jeg hadde glemt hvorfor jeg ikke likte henne, hvorfor jeg sluttet å møte opp for snart fem år siden. 
Vi gikk igjennom dagbokskortene som jeg må fylle ut hver kveld. Hittil har jeg ikke begynt med kjedeanalyser enda, det er noe som jeg skal starte med neste gang så jeg er helt forberedt til DBT kurset i Oktober. 
Jeg var klar til å begynne i DBT, trodde at hensikten med kurset var å lære å leve i nuet kort sagt.
Jeg visste at det er et meget omfattende kurs, staten har lagt ned mye penger i forskning, og det er et dyrt kurs å ta. Ikke at jeg betaler noe for det, men for staten koster det mye penger. Derfor må man skrive en kontrakt, og etter å ha gått ferdig kurset er det et år i ettervern.

Men. 
I dag havnet jeg i en "diskusjon" med min behandler. Hun fortalte meg nemlig at alt jeg har lært gjennom årene i behandling, det være seg både BUPP, DPS og SMP er FEIL!
Nemlig at angst er en følelse, depresjon er en følelse pluss pluss.
Angst og depresjon er ord som med et ord beskriver en hel greie. Når man er deprimert er det helt vanlig å FØLE selvforakt, man føler en ubeskrivelig tristhet og en ufattelig tomhet fulgt av TANKER om at man ikke er noe, kan noe, at man bare er i veien osv. 
Jeg kan komme nærmere tilbake til det på et deprimert stadium (Jeg går nemlig ikke å tenker på symptomer når jeg ikke er syk, men jeg kjenner igjen følelsen i meg selv...)
Hvis du har vært deprimert er jeg sikker på at du kjenner igjen det jeg sier. Og at du kjenner igjen det at du føler det på kroppen.
Det samme med angst. Jeg har hatt så sterk angst at jeg har kastet opp. 
I dag sa behandleren min at det er ikke en følelse. Det er alt en tanke!
Så med andre ord så har jeg ikke følelser, jeg har bare tanker. 
Var flere eksempler jeg dro opp for henne som jeg anser som FØLELSER, men som hun mener er tanker.

Jeg hadde mest lyst til å reise meg opp å gå. Hadde vi bare skullet snakke om dette i dag hadde det ikke vært noe problem, men dette skal de få inn i hodet mitt. De skal endre min måte å tenke på, lære meg å tenke riktig,- slik som de tenker. 
Tenker jeg virkelig så feil? Jeg har alltid fått høre at jeg er ressurs sterk, at jeg er reflektert og da jeg var på psykiatrisk sist så sa de at det var en glede å ha meg er- fordi jeg var så positiv! 
Jeg er redd nå.
Redd for at de prøver å hjernevaske meg.
Er dette det nye årtusenets type lobotomering?