Når skal noen se og forstå? Er det noen som kommer til å fange meg opp denne gangen? Eller vil de la meg fortsette å drepe meg selv sakte, men sikkert. I dag var jeg på dbt gruppe. Mange ganger hadde jeg lyst til å løpe ut, løpe rett ut i veien og håpe på at en buss kom rundt svingen..
Mens jeg satt der og lyttet til de andres tanker og følelser beundret jeg dem. Beundret at de klarer å fortelle hvor vanskelig de oppfatter ting. Jeg kunne ønske det falt meg like naturlig, både det og det at de tør å snakke i en gruppe. Jeg kjente meg igjen i fler av følelsene som ble beskrevet. Tomhet, følelsen av å ikke strekke til og kaos i hodet og at jeg ikke kjenner personen som ser tilbake på meg i speilet.
Men samtidig missunte jeg dem. De blir sett.
Det er ikke mange, jeg er usikker på om det finnes noen som virkelig forstår meg. Ingen vet hvor jævlig nedrykt, sliten, utmattet og selvdestruktiv jeg egentlig er. Fordi jeg har veldig vondt for å si at jeg ikke har det bra, isteden skaffer meg meg noe å ruse meg på. Om det er heroin hasj eller amfetamin spiller ingen rolle, hvorfor? Fordi jeg er likegyldig, jeg bryr meg ikke om jeg dør. Hva er vitsen med å leve hvis det er Dette som er meningen med mitt liv? En evig berg og dalbane, med anngst topping for ikke å glemme poriasis og leddproblemer. Eller spiseforstyrrelsen for den saks skyld. Min hemmelige sykdom. Jeg kunne ønske folk forstod. Men på grunn av alle de kiloene jeg venter på å få operert bort, er det ingen som har sett alvorligheten. Jeg er ikke spiseforstyrra på den måten nå, men etter et par kommentarer på vektøkning og div andre slengbemerkninger så kjenner jeg trangen.
Jeg har lyst til å Skeie helt ut, ta masse amfetamin, ta en overdose heroin, poppe piller, kutte meg stygt og trekke meg helt inn i bobla mi. Om jeg overlever spiller ingen rolle, jeg orker bare ikke ha det sånn lenger! Jeg trenger at noen av de som lissom skal være tilstede i slike stunder var å se....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar