De siste månedene har jeg stadig blitt minnet på at jeg ikke lenger er så ung som jeg egentlig tror jeg er. Det skremmer meg av mange grunner, først og fremst hvis jeg begynner å bli gammel så begynner mamma å bli gammel og jeg trenger mammaen min....
Jeg har lagt merke til på bilder at jeg har begynt å få fine linjer i pannen. Ikke sånn som er synlig for folk flest. Men hvis jeg ber folk legge merke til det så ser de det nok.
Grunnen som fikk meg til å tenke på det var tantebarna mine. Jeg har alltid hatt fordelen av å kunne være den unge kule tanta.
Nå den eldste jenta mer ferdig med videregående enn meg, hun har lappen om en måneds tid- hun skal bli advokat, og jeg er helt sikker på at hun når det målet. Hun er smart, kvikk og veldig flink til å kommunisere og hun er empatisk. Hun vil bli en god advokat.
Nest eldste tantebarnet mitt går allerede siste året på ungdomsskolen, hun kan spansk og er ei jente man bare får lyst til å ta tak i å klemme, for hun er så fantastisk herlig.
Allle tantebarna mine er det, jeg er heldig.
Begge de to eldste er allerede høyere enn meg, og hvis jeg mangler klær når jeg har vært på besøk hos søstrene mine så har jeg fått låne klær av tantebarna mine.
Kremt!
Men jeg synes det er greit å være kort av vekst, det gjør det mer attraktivt å gå i høye hæler. Hvis jeg var høy og gikk i høye hæler ville jeg fått mye oppmerksomhet, og jeg liker å være litt usynlig. Når jeg går i byen med sminke og folk titter etter meg blir jeg alltid urolig for om jeg jeg ser rar ut eller noe, så jeg må gå på do og sjekke, eller høre med den jeg går sammens med.
Jeg vet ikke om jeg er unormalt stygg eller om de ser på meg fordi de liker det de ser, eller kanskje jeg er rar?
Jeg vet jeg er rar altså, men visste ikke at det syntes på utsiden.
Alle smertene jeg har i leddene gjør ikke saken om at jeg føler at jeg begynner å bli gammel noe bedre. Jeg kunne ønske jeg hadde et konkret svar på hva det er. Legen min sier bare at det har med psoriasisen å gjøre, og at en reumatalog ikke kan hjelpe stort likevel. Men for meg ville det hjulpet mye å få svar. Jeg får sikkert bare det samme som legen min skriver ut til meg uansett hva det er fordi det hjelper, men jeg får så vondt i magen av voltaren. Jeg må ta det morgen og kveld for å unngå å få kjempevondt. Men det murrer konstant til tider.
Rundt meg ser jeg at folk på min alder gifter seg, ei som gikk i klassen under meg på grunnskolen skulle "passe på" meg da jeg var på haldenklinikken, hun var i sykepleierpraksis og er ferdig utdannet til våren eller noe. Folk får barn og ja, lever voksenlivet.
Jeg gleder meg til den dagen jeg finner en mann jeg ønsker å leve med, finner et sted jeg ønsker å bosette meg og stifte familie.
Kanskje jeg er kresen, men det virker som om alle de stabile, gode mennene er opptatt. Kanskje jeg ikke lar meg selv bli kjent med menn? At frykten for hva kjærlighet medfører etter å ha blitt brent såpass grådig står i veien for å finne kjærligheten?
Jeg tror nemlig det, selv om jeg ikke helt vil innrømme det.
Det er lettere å skremme dem bort, da blir jeg i allefall ikke utsatt for overfall av noe slag.
En voldtekt av en jeg elsket og blitt kvalt av en annen, det er ting som setter spor.
Det er ikke noe som påvirker livet mitt i noen betydelig grad lenger, men jeg vil ikke bli utsatt for noe mer.