Fra tykt til tynt

I mange år har jeg hatt et stort nettverk rundt meg. Både av venner og distanser av fagkonsulenter, lege, og ambulerende. Så bestemte jeg meg for å leve et nytt og bedre liv. Jeg skulle ordne opp i livet mitt og gi meg selv en ny sjanse. Jeg har innsett at jeg betyr noe for noen i familien min, og at jeg ikke skal bry meg noe om de andre. De får leve sitt liv, jeg har aldri gjort dem noe- det er de som alltid har hatt et problem med meg. De i familien min som har blitt påvirket av min atferd har jeg forsøkt å gjøre opp for. Jeg har ikke vært så flink til å si unnskyld rett ut slik jeg burde, fordi det er et veldig vanskelig tema og snakke med noen åpent om. Men jeg gjør alt jeg kan for å bevise for dem hvem jeg egentlig er.
Jeg har også veldig vanskelig for å si til folk at jeg har det vanskelig. Selv hater jeg når folk aldri kan være positive, jeg mener noe positivt er det før eller siden i alles liv, om det så ikke er den fete sydenturen, så er noe bra. Jeg mener at det er ikke bra å snakke for mye om sykdom. Men jeg jeg har ikke alltid vært slik. Frem til for noen år siden var jeg selv en av de som ropte etter hjelp. Jeg var mye større enn jeg er nå. Hodet mitt var så fullt av tanker at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
Jeg hadde tvangshandlinger, jeg hørte stemmer. Jeg var mørkeredd og bodde langt ute i skogen og etter mammma og pappa ble skilt var jeg mye hjemme alene på kveldene og nettene. Ofte på vinteren gikk strømmen siden trærne veltet over strømkablene. 
Jeg var deprimert, og ønsket deperat over lengere tid å ta mitt eget liv. Jeg forsøkte det for første gang som 13 åring. Jeg husker det som om det var i går, til og med datoen. 
Jeg har forsøkt det noen ganger i senere tid også, men det har ikke vært like intenst. Fordi den gangen, som den første gangen jeg brukte en kniv for å skade meg selv så ville jeg ikke ha hjelp. Det var INGEN som visste hvordan jeg hadde det, det er forstsatt svært få som vet noe. Jeg lot selvskadingen gli over i noe mye mer selvdestruktivt. Det hjalp meg å flykte på en mye bedre måte syntes jeg. Selvskading visste jeg ikke at det var noe som het engang. Det har bare alltid vært naturlig for meg av en eller annen grunn. 
Jeg skader meg ikke selv med kniv lenger, jeg tror det som skal til for at jeg skal gjøre det med en kniv er at jeg tilfeldigvis sitter med en kniv i hånden, slik som jeg gjorde med kjøkkenglasset for et år siden... Jeg vil ikke skape dramatikk. Hadde jeg hatt en usynlighetskappe så hadde jeg brukt den mer eller mindre hver dag tror jeg.
Av og til tør jeg ikke åpne døra når det ringer på selv om jeg vet hvem som står der engang, eller gå ut av døra for den saks skyld. 

Ukjent

Her forleden fikk jeg brev etter at jeg ikke hadde tort å ta to busser for å gå til psykologspesialisten om at hun hadde skrevet sluttrapport. Jeg hadde trodd jeg skulle gå til henne noen ganger til i allefall, men greit nok. Jeg skal jo uansett over i DBT. Det er et kurs jeg skal gå som tar et år for å lære meg å mestre min emesjonelle ustabile personlighetsforstyrrelse.Ble ikke bare litt fornærma da psykologen sa det til meg husker jeg...
Dessuten gadde jeg jo ambulerende. Det er et team som reiser rundt til narkomane og folk med psykiske problemer.
Jeg trenger dem til å for eksempel dytte meg igang med rengjøringa når jeg ikke klarer det selv på grunn av depresjoner, til å bli med i butikken når jeg ikke tør det selv, selv om jeg som regel tvinger meg til å gjøre det alene siden jeg ikke liker å be om hjelp. 
Men på avtalen i dag fikk jeg beskjed om at vedtaket ikke vil bli fornyet siden de har intrykket av at jeg klarer meg så fint med negler og det er jo noen avtaler jeg ikke har møtt opp til. Jeg har vært hjemme jeg, men har ikke tort å åpne døra!
Og det med at jeg holder på med negler, hva har det med dem å gjøre? Jeg tør jo ikke ta imot neglekunder for tiden en gang! 
Jeg skal til legen til onsdagen. Er lenge siden jeg har snakket med han nå. Føler at jeg ikke kan snakke like bra med han lenger, jeg klarer ikke. Orker ikke. Har ikke tid. 
Da sitter jeg igjen med min nye terapaut, som ikke egentlig er ny, det er hun jeg fikk da jeg ikke kunne gå til barnepsykologen lenger. Vi er så uenige om så mye. Hun mener blandt annet at SSRI preparater er bra for folk.. (Det er en annen historie! Men jeg er så totalt uenig i at det er det beste)
Vennene mine har jeg måttet bytte ut siden jeg ville inn i et nytt miljø, men hvordan treffe venner når man ikke er i jobb eller annen aktivitet?
Jeg skal begynne i DBT i oktober, gå grundig til bunns i problemene mine. Jeg har hatt et tykt nettverk rundt meg, og nå står jeg mer eller mindre alene...