Til Petter

Du spurte meg hvordan det går. Det vanskeligste spørsmålet jeg får.
Jeg svarte at jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg så du reagerte på mitt svar. Det var et svar som ville fått behandleren min til å klappe i hendene. Jeg snakket dbt språket...
Jeg var allerede stresset etter er par panikk angst anfall mens jeg ventet. Og da du sa at jeg skulle kommet i går ble jeg enda mer stresset. Jeg hadde nok ikke fått sagt det uansett, men det jeg ville si var.
Jeg føler meg trist, jeg er redd for å si hva jeg tenker og føler for hver gang jeg sier det blir jeg hakket på av behandler, og jeg takler en type kritikk veldig dårlig~ den typen jeg tar personlig..... Jeg trodde jeg i allefall hadde styring på akkurat det, at jeg hadde klart å samle meg selv såpass.. Men nå tenker jeg at jeg ikke vil snakke med henne, jeg vil bare gå i kurs. Jeg vet at det er uaktuelt, men jeg vurderer å bytte behandler om det er mulig. Men jeg savner å ha en jeg stoler på å snakke med, på smp har jeg ikke betrodd meg særlig til noen etter at Morten sluttet,  amb snakket jeg ikke med om slikt. Selv om jeg har noen venner er det begrenset med hva jeg ønsker å belaste de med, så jeg føler meg ensom. Med en lass av bekymringer. Det eneste som virkelig holder meg igjen er Tricco. Han trenger meg. Det er vanskelig for meg å formidle Åssen jeg har det, men jeg trenger at du vet at det går ikke så bra. Årene har gjort meg hardere, du ser meg nok ikke gråte, men jeg gråter meg ofte i søvn for tiden. Jeg har horrible mareritt, panikkangst anfall og sliter Max  med angs og uro.
Som du selv sa ser du meg ikke ofte lenger. Det er mye som har skjedd som du ikke vet, spesielt de siste årene, men også de årene jeg bodde i aremark. Ting som har formet meg og satt et preg på hvem jeg har blitt. Jeg ønsker å ta bort noen av de sidene og erstatte dem med noen nye, men jeg er redd. Ikke bare redd. Redd er jeg for å ta buss på en middels dårlig dag, men jeg  er skrekkslagen livredd et eller annet!
Av og til blir jeg fryktelig svimmel og mister synet som vi har snakka om. Jeg har lagt merke til at det som regel kommer med nakke smerter, og mye spenninger. Som igjen kommer av at jeg sliter med å senke skuldrene.
Jeg har ofte vondt i leddene, til tider er jeg stiv, det får meg til å føle meg gammel.
Jeg prøvde å starte med negler, men siden jeg noen dager skjelver fryktelig måtte jeg til slutt bare legge på hobbybasis. Sobril var det eneste som hjalp mot skjelvingen, men du mener jo det er som å pisse seg selv opp etter ryggen å bruke slike medisiner.
Jeg sover dessuten dårlig, våkner ikke uthvilt heller ikke med nozinan. Det gir meg bare fryktelig hangover.
Ubrukelig føler jeg meg fordi jeg tåler så lite stress, at angsten spolerer alt for meg, fordi jeg har så mange svakheter som for eksempel angsten, depresjoner og bordeline og avhengigheten.
Det var bare lettere å si det jeg sa.