En drittdag

Maten smaker ikke. Mat jeg liker. Ingen smak.
Dagen er tung, fryktelig tung. Jeg våknet i dag med angst, var helt klam fra tær til hårrøtter.
Jeg våknet midt på natten med angst også, men gikk og la meg igjen og sovnet på nytt.
Jeg vet ikke hva jeg har drømt, det var ikke direkte mareritt; det husker jeg.

Jeg våkner tidlig om dagen. To timer før jeg pleier å våkne av meg selv. Det har jeg gjort i over en uke.
Jeg vil ikke våkne tidlig, jeg vil sove så lenge som mulig. For når jeg sover så føler jeg ikke.

For å være ærlig så har jeg mest lyst til legge meg under pelsteppet på sofaen og gråte. Ligge der og synes synd på meg selv. Dyrke min egen selvmedlidenhet.
Jeg føler meg misslykket. Jeg hadde en avtale om støp i morgen, men jeg måtte avlyse. Jeg er klam, skjelver og klarer ikke å fokusere skikkelig. Jeg eier ikke matlyst og da gjør det jobben enda vanskeligere.
Men jeg trengte de pengene sårt og mitt pliktoppfyllende jeg fikk seg en kraftig knekk da jeg måtte avlyse grunnet "feber og stygg hoste".
Jeg har shoppet alt for mye i det siste, i håp om å føle lykke når tingene har poppet ned i postkassen min.
Jeg har følt glede i det jeg har åpnet postkassen og sett at det har ligget annet enn regninger der, men så fort jeg har åpnet pakningen så har tomheten vært tilbake.
Det føles som om ingenting kan gjøre meg glad igjen. Men jeg vet at det ikke er sant. Jeg vet at denne dagen er over om noen timer. I morgen er det søndag.
Jeg håper jeg får medisin i morgen. Medisin som roer tankene mine, demper de vonde følelsene og som hjelper meg med å sove gjennom hele natten. Medisin som gjør at jeg klarer å komme meg gjennom dagen. Medisinen som legen min forbyr. Medisinen som jeg en stund klarte meg uten, men som gradvis nok en gang snek seg inn i livet mitt og infiltrerte det. Gjorde meg hekta.
Det er ikke medisinen i seg selv jeg er hekta på, men følelsen av å slippe å leve med meg selv. Det er ikke sånn at jeg blir fysisk syk når jeg ikke får medisin, jeg må bare takle mine egne følelser og det er noe jeg ikke har gjort på mange år. Først kuttet jeg meg, men da behovet for oppmerksomhet avtok begynte jeg å skade meg på en måte som folk ikke så så tydelig, nemlig ved å ruse meg.
Men uansett om det har vært selvskading eller rus, så har det uansett vært en flukt.
En kamp om å slippe å måtte leve med følelser jeg ikke vet åssen jeg skal takle.