Noen fedre burde aldri blitt fedre

Jeg husker godt da jeg var liten og du sang nattasanger for meg, du var morsom. Ikke så voksen og særiøs som mamma. Hvis jeg ikke fikk viljen min fra mamma lærte jeg med tiden av søstrene mine at da var det deg jeg fikk spøre. Du hadde vanskelig for å si nei når vi så deg inn i øynene med de uskyldige blå øynene våre. Du pleide å synge "ei tulle med øyne blå" for meg. Jeg likte den sangen så godt. Den fikk meg til å føle meg så elsket. 
Men med årene som gikk, lærte jeg meg å gå. Jeg lærte meg å snakke, og ikke minst observere.
Jeg stilte mange spørsmål, og som så mange andre barn fant jeg meg ikke i svaret om at det bare er sånn. 
Da jeg begynte i første klasse merket jeg en stor forskjell på meg og de andre barna, eller rettere sagt hvordan de hadde det hjemme og hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg følte meg annerledes. 

Det var ikke bare jeg som forandret meg med årene, det gjorde også du pappa. Du drakk mer og mer, du første gang du ble eitrende forbannet på meg for at jeg stilte deg spørsmål om alkoholen var jeg ikke mer enn 7-8 år. Jeg spurte deg hvorfor du blandet øl med sprit. Tidligere hadde jeg spurt deg hvorfor du drakk så mye øl. Da svarte du at du likte smaken. Da kunne jeg forstå at du drakk det, ikke visste jeg den gangen at det finnes noe som heter alkoholfritt. Men jeg forstod ikke det med spriten. Jeg hadde luktet på det, og ren sprit lukter jo ikke godt i det hele tatt! Jeg for min del har aldri likt øl heller, eller coca cola for den saks skyld.. Men cola kan jeg drikke likevel.
Uansett har jeg tilgitt deg for det...
En gang jeg kom hjem etter å ha vært på skolen til klokken 12 på natten som forberedelse til overnatting var jeg livredd. Telefonen hadde ringt, og ingen svarte når vi svarte. Og hvem ringer en skole midt på natten? (Vi gikk jo bare i 4 klasse så for oss var det midt på natten) 
Noen hevdet å ha sett bloody mary i speilet på jentedoen, og ja- adrenalinet mitt var på topp!
Da jeg kom hjem var du potte drita full pappa, du fortalte meg om den gangen du var 13 år gammel og fant faren din hengende i lufteventilen. Du beskrev det nøyaktig hvordan øynene stakk ut osv. Jeg slet med det i mange år, for jeg har alltid hatt livlig fantasi, og når du- som far forteller slikt til ditt barn så setter det seg på netthinnen.
Jeg har tilgitt deg for det. 
Husker du de gangene du har sagt til meg at det er min skyld at du drikker? At alt er min skyld, at du kunne ønske jeg ikke var født? Husker du jeg bare stod og tok imot?
Jeg husker det, du var nok så full at du ikke husker. 
Men jeg har tilgitt deg for det.
Husker du at du kom og hentet bilen mamma og jeg hadde da vi bodde i aremark og mamma og jeg ble sittende 7 km fra nærmeste butikk uten bil? Buss går det dårlig av i aremark, det er fire ganger om dagen eller noe sånn tilsammen. Du selv bodde i fredrikstad nært både butikk, polet og mennesker. Åssen kunne du gjøre sånn mot barnet ditt? 
Jeg har tilgitt deg for det.
Alle de gangene du har ringt meg de siste årene og truet med å både ta livet ditt og kappe av deg armer og ben med motorsag, alle problemene du har lagt over på meg, all skylden du har lagt på meg-
det hører til Ann-Theres. 
Og jeg har sluttet fred med det, du er tilgitt. Du kan ikke skade meg mer enn du allerede har gjort pappa. For jeg er ikke den jeg var.
Og vet du hvorfor jeg nesten aldri drikker alkohol? På grunn av deg.