å leve med Borderline

Å leve med borderline personlighetsforstyrrelse også kjent som emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
det betyr ikke at man er to forskjellige personer. Det er umulig å se på et menneske om de har borderline. Vi virker nemlig ikke syke for ola normann! Borderline er en kronisk lidelse. Det betyr at den ikke blir helt borte, men med hjelp fra for eksempe dielektisk adferdsterapi (dbt) kan man lære seg å regulere tankene og følelsene. Kurset tar et år, med et år oppfølging etterpå.
Selv fikk jeg borderline diagnosen da jeg var 18 år gammel. For å være ærlig ble jeg direkte fornærmet! Dette fordi jeg ikke helt skjønte hva det betydde, og ordet personlighetsforstyrrelse fikk meg til å tro at de trodde at jeg trodde at jeg var flere forskjellige personer.
Med årene som har gått har jeg lært mer om diagnosen, og endelig skjønner jeg at jeg er ikke gal! For med borderline så koker hodet opp noen helt syke tanker, vi tenker på en annen måte enn andre. Og vi kommuniserer ofte på en veldig ueffektiv måte, som ved for eksempel selvskading eller rus. Det er forsket på at det som regel er jenter som oppsøker hjelp, mens gutter med denne diagnosen ofte forsvinner inn i rusmiljøet. Derfor er det ingen gutter på dbt kurset, noe jeg synes er befriende siden jeg har et aldri så lite tillitsproblem med menn... Det som stort sett går igjen hos alle med borderline er hyppige selvmordstanker, og selvmordsplaner.
 Nå skal jeg snakke om hvordan JEG opplever min borderline, for selv om det er mange likhetstrekk mellom folk med borderline så er det forskjeller.

Hodet mitt kan spinne som en tornado, hundrevis av følelser blir til en eneste kaotisk følelse som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er når de tankene og følelsene kommer at jeg har tydd til selvskading og rus. Først selvskading, med årene som kom kom rusen snikende. På den måten så ikke folk hvor selvdestruktiv jeg var, jeg slapp å hanskes med tankekjøret og alle følelsene som ballet seg sammen.

En person som ikke har borderline klarer å skille mellom at, nå er jeg sint. Nå er jeg lei meg, nå er jeg frustrert, eller nå er jeg både sint og lei meg. Osv.
Her kommer problemet for meg, og stort sett alle andre med borderline som ikke har lært å regulere seg enda.

Jeg kan våkne opp en dag og livet kan kjennes greit, men så kanskje jeg får en regning som kom uventet, og istede for å ta et pust i bakken, begynner hodet å kjøre med en gang, og ofte når det oppstår problemer jeg ikke vet åssen jeg skal klare å komme meg ut av faller jeg inn i den suicidale tenkingen. Jeg føler en ro når jeg planlegger min egen død.
Humøret svinger generelt som en berg og dalbane selv om jeg ikke vet hvorfor eller hva som ligger i bunn.

Det som er mest slitsomt med borderline er at humøret veksler fryktelig. Det veksler mer enn hormonene når man er gravid, for å si det sånn! Jeg har nemlig tatt en abort, jeg ville ikke, men jeg var alene og ville ikke klart å ta vare på barnet siden jeg til tider ikke engang klarer å ta vare på meg selv.

Borderline personer er veldig impulsive, selv bestilte jeg en tur til kina uten å egentlig tenke godt gjennom det,  men inpulsiviteten min går også ofte ut på at hvis jeg har en veldig dårlig dag kan jeg føle en fryktelig trang til å brått bare hoppe ut i  veien fremfor en bil, hoppe utfor en bro eller ta et rusmiddel som dukker opp uten å tenke meg om.

Det er vanskelig for folk å leve tett innpå meg, siden jeg svinger så fryktelig og tenker på en måte som for de fleste virker feil og rart. Dette er noe som gjelder alle med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så lenge de ikke har lært å regulere tanker og følelser.
Det er det vi lærer på dbt kurset. Å sette ord på følelsen, lære å vite forskjell på tanker og følelser og å lære måter å mestre alt det indre kaoset inni oss.

Se for deg at sinnet vårt er delt inn i to, fornuft og følelser. Et friskt menneske bruker begge deler. Se for deg to ringer, med fornuft i den ene ringen og følelser i den andre. I mellom de to ringene er det da plass til visshet. Når man bruker fornuft, visshet og følelser kan man komme frem til en konstruktiv løsning. Man kan se ting fra et sunt perspektiv og se helheten.
En person som har borderline er ofte i emotional mind, altså følelsene. Vi lever ofte i følelsene våre, og klarer dermed ikke å alltid å se helheten og langt ifra skille mellom hva som er en tanke og hva som er en følelse.

Så når jeg får beskjed fra venner og utenforstående at jeg virker jo så snill, og det virker jo ikke som om jeg er syk blir jeg oppgitt, og til tider litt sinna.

Fordi jeg gjør alt jeg kan for å virke frisk. Jeg vil ikke at folk skal dømme meg lenger, for jeg har blitt dømt til helvete og tilbake igjen.
Og siden jeg bruker så mye tid og energi på det blir jeg veldig sliten.
Av og til orker jeg ikke snakke med noen som helst på flere uker, jeg orker ikke snakke med noen på facebook og huset mitt gror igjen.
Jeg kan gå lenge uten å dusje og bare leve inni mitt eget hode, i min dissosiale verden....

Så før du sier at jeg ikke virker syk, bo sammens med meg i et par måneder..... Det er da du får se. Eller vær nær venn med daglig kontakt over en goood stund, da kanskje du merker.
Jeg er glad for at jeg ikke virker gal, missforstå meg rett...
Men når man lever et hælvetes liv, og kjemper for å holde hodet over vannet
så gjør det vondt når folk sier at "jeg synes ikke du virker syk...."

Det er viktig for meg at venner i allefall prøver å forstå.