Min trygge psykose

Et dikt av Bjørn Arild etternavn ukjent.

Det er morgen

Ukjent

Jeg er narkoman
Jeg trenger en dose
Jeg er livredd
Jeg må inn i min trygge psykose

Krampene danser i kropp og sjel
Dop må jeg ha for å føle meg hel
Dyret har våkna
det river og sliter
Det deler meg opp i stykker og biter

Det er dop over alt
men jeg må ha penger
Og jeg går over lik
for å få det jeg trenger

Metodene er like syke som meg
Det viktigste er at det ordner seg
Jeg raner ei gammal kone en kveld
Driter i alt, også meg selv

Jeg stjæler fra mor
kjære og kjente
Jeg stjæler der det er noe å hente

Sprøytestikk
Slangebitt
Ensom kriminell
Jeg er narkoman og vil dø av og drepe meg selv

For samfunnet er jeg et stort problem
En flekk på fasaden som skulle vært ren
Men hjelpen de gir meg er harde straffer
Det er sånn medisin samfunnet skaffer

Hjelpen jeg trenger er billig og grei
Den består av mennesker som elsker meg
Og med kjærlighet bør man bekjempe det onde
Sånn vil samfunnet redde langt flere unge

Hva kjærlighet er bør jeg kanskje forklare
Det kan ikke kjøpes for penger som vare
det er faktisk å ære og elske sin neste
Klarer vi det, så ordnes det meste

Jeg snakker til dere som tror dere vet
som ikke forstår vår virkelighet
som opphøyd av medgang ser ned på oss svake
som med argusblikk sier: se på det jævla vraket!