Oppmerksomhet- ja takk!

Vi trenger alle oppmerksomhet. At vi blir sett hørt og respektert. Vi trenger alle å få ros, minst like ofte som vi får ris. Vi trenger å føle at noen bryr seg om oss, og at vi ikke er helt alene i verden.


Men hva gjør man når det kommer noen som tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre?
Jeg vet om ei jente, hun er akkuratt sånn... 
For noen måneder siden kunne jeg blitt med bestevenninnen min å funnet på ting sammens med henne, men med månedene som har gått har det utviklet seg sånn at jeg ikke tåler trynet på henne...
Det er så synd på stakkars Lise. Hun har jo ingen venner, og hun er så mye syk.
Jeg dømmer ikke bestevennen min for å synes synd på henne, men når sant skal sies så har Lise i allefall en samboer. Hun har to nydelige barn. Og hun kunne lett få seg venner...
Bestevenninnen min og jeg har mistet kontakten på grunn av Lise. Jeg er en sånn person så hvis noen kommer og tar for mye plass og jeg ikke får beskjed om at jeg er ønsket så trekker jeg meg tilbake- jeg blir usynlig.


Det siste året har jeg vært mye alene. Stort sett hver eneste dag. Jeg føler meg ensom når jeg står opp og som regel ensom når jeg legger meg. 
Mange venner har jeg mistet fordi jeg har begynt å leve et sunnere liv, men har ikke nettverk siden jeg hverken er i jobb eller på skole. 
Mange venner har jeg mistet fordi jeg har følt meg utnyttet, og satt ned foten. Ikke at jeg har sagt at jeg ikke vil være dems venn, men at nok er nok, om de ikke kan komme bare for å besøke meg så trenger de ikke komme...
Noen venner har jeg mistet fordi jeg har flyttet fra sentrum, så man må ta buss for å komme til meg- og det koster jo både en innsats og penger...


Jeg er også mye syk, spesielt når det er kaldt for da har jeg vondt i kroppen. Jeg kan remse opp flere andre ting også, men det er ikke det som er poenget...


Jeg bor alene, eller det vil si jeg bor sammens med hunden min som jeg elsker over alt på jord, men som krever sitt- og når man såvidt orker å ta vare på seg selv hadde det vært fint med litt hjelp...
Jeg har en som passer han fra tid til annen, men for tiden er han rekovalisent pga en oprasjon, så han kan ikke hjelpe meg i hele sommer.


Så poenget mitt er, at det er ikke så jævlig synd på stakkars lille Lise sånn egentlig. Hun har i allefall noen å snakke med, jeg kan dø i leiligheten min og det kan ta flere uker, kanskje måneder før noen merker det. Vil noen komme i begravelsen?
Noen vil jo merke at jeg ikke er på facebook, men for alt de vet har jeg reist bort. Jeg kan finne på å gjøre sånn, bare reise. 


Det er synd at jeg har fått det synet jeg har fått på Lise, fordi i utgangspungtet har vi mange felles interesser. Men den gangen jeg møtte henne (skulle egentlig møte venninnen min, men hun hadde jo ikke tid til hverken meg eller Ine for Lise snakket hele tiden, og de satt et par meter bortafor oss, men jeg ble i allefall kjent med Ine som er ei toppers jente og som også har sagt at det skulle jo gått an å finne på noe alle sammen) fant jeg jo ut åssen ho var. Hun krevde all oppmerksomheten, har møtt henne en annen gang også, og jeg følte meg som et slep, det var ingen god følelse. Jeg følte fortsatt ikke noe nag til henne, men nå et år senere så håper jeg virkelig jeg slipper å se trynet hennes igjen... Men det vet jeg at jeg ikke gjør, for så fort hun ser at venninnen min og jeg kommuniserer så er hun der med en gang og legger ut bilder av de to sammen, skriver at hun elsker henne, og tar rett og slett all oppmerksomheten...