Just a though

I dag er det søndag, en grå og regnfull dag.
Jegeren begynner å bli tom, og jeg begynner å bli en smule snurrete i hodet. Endelig fred i kroppen, selv om det er en uvant fred.
Du tenker kanskje hvorfor på en søndag, jeg tenker hvorfor ikke når man ikke har en jobb eller skole å gå til?
Dagen begynte dårlig, en følelse av at jeg var helt alene i verden gnagde i meg allerede før jeg slo opp øynene.
Jeg forsøkte å si til meg at hei, du er ikke alene.. Du har jo... Der var det alle navnene til vennene mine skulle kommet inn. Men jeg føler at alle vennene mine er opptatt med sitt. Jeg føler at svært få egentlig ville brydd seg om jeg tok mitt siste pust.
Jeg forsøkte å få tankene bort ved å gjøre noe fysisk. Det er deilig å se på kjøkkenbenken og se at jeg har absolutt ingen oppvask. Jeg har fått tatt litt klesvask og fått støvsugd. Jeg skulle strengt talt vært i dusjen også, men jeg orker ikke. Jeg klarer rett og slett ikke å gå inn på badet og kle av meg, gå inn i den hælvetes dusjen og vaske meg.
Patetisk? Ja!
Men jeg orker rett og slett ikke, akkuratt som jeg ikke orker å lage mat, orker ikke å rydde av bordet, orker ikke tanken på å rydde sove rommet.
Jeg orker ikke ha besøk av venner, for jeg vil ikke at de skal se åssen det ser ut hos meg når jeg ikke er frisk. Jeg føler meg ensom, men orker heller ikke å besøke folk. For det første er det bussen. Jeg kvier meg i mange timer i forkant av disse bussturene. Så kommer den sosiale biten. Hva skal jeg si når jeg har sosial angst og selv bare det å treffe min beste venninne er en utfordring fra tid til annen? Og så på toppen av det hele må jeg ta bussen hjem igjen...! Det går greit om jeg bare må ta bussen fra byen, men jeg har bare en venninne som bor i byen, så jeg må stort sett bytte buss. 
Siden jeg ikke orker å dusje før jeg absolutt MÅ på tider som nå så vil jeg ikke at folk skal se meg sånn.
Jeg vil ikke være i nærheten, men samtidig lengter jeg etter nærhet!
Jeg føler et behov for å være akseptert i mengden, men kommer jeg noen gang til å bli det??
Jeg prøver å si til meg selv at jeg har fantastiske tantebarn, som jeg vet ville blitt helt knust hvis jeg tar dumme valg. Jeg har et ansvar for dem, for å være et godt forbilde og selv om jeg har tatt mange dumme valg i fortiden, så har jeg alltid gjort så godt jeg kan for at jeg har skulle kunnet vært en de har kunnet se opp til. Jeg trives med at hvis noen spør tantebarna mine hva jeg driver med så kan de si at jeg lager fine såper, og jeg legger negler. Det er mer enn hva de kunne si for noen år siden.
Jeg har en hund som trenger meg, men jeg føler at Espen glatt kan erstatte meg. Tricco elsker hundepasseren sin, han blir like glad når han ser han som han ble for å se meg før. Er det fordi han bare får god mat hos han? Er det fordi han kan gå løst all the time hos han, mens hos man må han gå i bånd når han er ute? Er det fordi han er mer glad i Espen enn i meg?