Iskrem sol og depresjon

I dag er en sånn dag. En sånn en som jeg gjerne skulle vært foruten. 
  Å stå opp er et helvete. Men å sove er ikke noe bedre. Jeg våknet av at jeg gråt i natt. Hvert minutt av våken tilstand føles som flere timer, om det bare fantes en pille for alt det som er ille...
Pille ja.. Nei, sånn vil jeg ikke ha. Jeg skal egentlig gå på både antidepressiva og stemningstabiliserende for å fungere normalt i hverdagen. Men jeg liker ikke piller, har aldri gjort det og etter å ha lest "dødelige bivirkninger" av John Virapen, en tidligere legemiddeldirektør som bekjenner åssen legemiddelbransjen lurer folk til å kjøpe medisiner som rett og slett er livsfarlige. 

Fontex finnes det et preparat i norge som heter. Det er en "lykkepille"- et SSRI preparat. Det er de værste. Det er store mørketall innen forskningen og bruken av denne tabletten, og mange andre tilsvarende medisiner. Jeg kommer til å komme tilbake til det i et annet innlegg.. 
Hovedproblemet mitt når det kommer til medisiner er at jeg slutter på dem når jeg har vært stabil en stund, fordi da tenker jeg at jeg er frisk og ikke trenger disse medisinene. Og gang på gang går jeg på samme smellen, men da er det "for sent". Depresjonen har allerede kommet og da føler jeg at medisinene ikke kommer til å ha noen nytte.. En evig ond sirkel...

Å spise er et ork for tiden. Jeg eier ikke matlyst. Og ei heller energi til å lage den fordømte maten. Jeg kunne ønske det var en som kom til meg og ville lage mat til meg, for jeg vet jeg må ha mat. Jeg har merket hvor viktig det er, hvor lett sliten jeg blir når jeg er ute og går uten mat i magen. I dag spiste jeg blåskjell til middag, jeg trodde jeg kom til å elske det, men fiskesuppen smakte bedre enn blåskjellene. Kanskje lagde jeg dem feil? Mamma sa jeg skulle ha hvitvin over, men jeg hadde ikke hvitvin. 
Så til dessert spiste jeg iskrem. Sandwich med jordbær-limited edition. Den er god, egentlig er den vanlige bedre, men smakte godt i sommervarmen. 
Jeg elsker is når det er varmt, kan sikkert spise flere liter!


Alt er et ork når man er deprimert. Og det mest frustrerende med det er at uansett hvor jeg er så lengter jeg et annet sted!
 I flere uker har jeg følt meg nedstemt med innslag av depresjon.
 I dag har vært en av de depressive dagene, hvor livet har føltes så tungt å håndtere. Ensomheten runger i meg, og den stemmen inni hodet som skriker at jeg er ubrukelig, unyttig og at det ikke finnes noen som kan like meg. 
Jeg føler meg stygg, feit og bare det å åpne døren da det ringte på var kjempeskummelt. 


Det har vært fint vær i dag, solen strålt og varmet opp luften. Jeg kunne ønske solen kom og skinte på meg også, at den trengte seg inn i sjelen min og ga meg sinnsro. Følelsen av å være god nok
og for ikke å glemme å kunne være glad bare for at man er til.