Jeg kan fortsatt ikke tenke på deg uten å begynne å gråte. Jeg savner deg ufattelig mye, jeg kan ikke forstå at du ikke er hos oss lenger. Når Tricco er med til Fredrikstad lurer jeg på om han kjenner seg igjen der du bodde i blokka de siste årene. Når jeg titter på leiligheter som er til leie på kråkerøy tenker jeg at jeg kan holde et øye med huset du var med på å bygge, og jeg kan passe på grava di, stelle den, passe på at alt ser bra ut på den.
Når jeg lager mat tenker jeg ofte på deg, på hvor mye jeg savner maten din. Du var så utrolig flink, og du lagde de beste salatene.
Når jeg går i fredrikstads gater på egenhånd, tenker jeg alltid på deg, og ber deg vise meg vei siden jeg ikke er så kjent. Når jeg sitter på bussen med dus sminke, og rød leppestift med klær jeg vet du ville likt tenker jeg på deg, lurer på om du ville syntes jeg var fin. Jeg husker så stolt du så på vesken min siste gangen jeg besøkte deg, en Louis vuitton vesken og pelsjakken. som ser mye varmere ut enn det den er. Jeg gledet meg til å besøke deg uken etter. Desverre ble det ikke slik, for etter å ha sett meg, mamma og kanskje også Eva (tanta mi som hun før hun mistet hukommelsen ville gjøre arveløs) og de andre søstrene mine og sikkert noen fettere og kusiner hadde du sagt at nå hadde du sett jentene dine så nå kunne du takke for deg.
Jeg har grått meg ofte i søvn det siste året.
Jeg klarte ikke besøke deg så ofte de siste åra, det var for tøft for meg å se deg bli dårligere. Da du ikke kjente meg igjen var det uforståelig for meg, selv om jeg skjønte at du var syk. Det var da du fortsatt liknet på deg selv, men så ble du sykere. Du så praktisk talt død ut på slutten, blikket ditt, og du var skrekkelig tynn. Frem til du ble så syk gikk jeg bare å ventet på at du skulle bli frisk igjen. Jeg har mistet mange jeg er glad i, jeg nektet å innse at jeg holdt på å miste deg også. Jeg ble så glad den siste gangen jeg så deg. Da husket du hvem jeg var. Du ble så glad for å se meg, bestemor, du var tilbake! Nesten i allefall, hukommelsen var tilbake, men ikke den kloke, vise, autoritære bestemoren min. Årene som gikk forandret du deg. Du gikk fra å være en veldig ansvarlig, oppegående, autoritær dame til å bli som et barn. De første årene av livet mitt hadde vi ikke veldig mye kontakt, men du var en viktig del i mitt liv. Vi traff hverandre ganske normalt ofte. Men så ble du syk, mamma skjønte det. Jeg var ofte med til deg og det begynte å være ganske morsomt å være sammens med deg. Du var ikke lenger så streng. Det gikk an å tulle med deg, vi dro på tyskeferiga, Du, mamma, venninnen din og meg. Jeg hadde det kjempemorsomt. Du lærte meg at hvis jeg skulle ha med meg en flaske eller to formye vin eller sprit var det viktig å ikke se nærvøs ut når man gikk forbi tollen. Jeg var 16 eller 17 år den gangen. Det var veldig morsomt å se at du også kunne finne på noen sprell. Jeg ble overrasket den dagen over at du kunne finne på å drikke deg pussa. Det fikk deg til å se mer menneskelig ut, for i hodet mitt var du en superhelt.
Nettopp derfor tok jeg din død veldig tungt. I mitt hode kom du til å bli frisk igjen, jeg visste at det ikke var fakta,- jeg kan såpass mye om medisinsk terminologi. Men likevel nektet jeg å innse det. De siste årene av livet ditt gjorde jeg mer og mer for å glemme at du ble sykere.
Det angrer jeg på kjære bestemor. Jeg håper du forstår..
Jeg håper du har det bedre der du er nå. At du er kvitt med smerter og sorger. At du har truffet bestefar igjen og at vi sees igjen en dag.
Jeg er glad for at jeg fikk ha deg i livet mitt i knappe 23 år.
Du vil alltid ha en viktig plass i hjertet mitt<3
Dette er det eneste bildet jeg har av deg på dataen. Jeg skulle vært flinkere til å ta bilder den gangen.. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar