Løvetannbarnet

Hun var 2 og hadde en søster som ikke hadde ro
hun var sint og skapte krangel
forsøkte å kvitte seg med henne
så flere ganger når foreldrene snudde ryggen til
Sjalu? Uten tvil


Hun var 6
hun gråt
hun håpet at sine søstre snart kom hjem
at de fant ut hvor hun ene var
og at hun andre snart ville komme tilbake

Ukjent fotograf

Hun var 10 hun savnet sin søster
faren var full, mer en vanlig
hun hadde begynt å høre stemmer i hodet
og se at folk fikk demongule øyne når hun så inn i dem
hun trengte en å snakke med, hun ville ikke forstyrre
de hadde jo sitt eget liv...

Alene følte hun seg der hun gikk
selvforakt til tusen, frykt for hverdagen
frykt for å leve frykt for å dø
13 år var hun blitt
så uskyldig,
men full av skyld
Skyld for at faren var alkoholiker
skyld for at søsteren begynte på heroin
skylden for at foreldrene gikk fra hverandre
hun følte seg skyldig for at hun var blitt født
at hun måtte gjøre noe med det
å gjøre de slutt

så hun stjal noen piller fra en gammel dame, tok mange for å være sikker på å sovne stille inn
slik gikk det ikke
morgnen etter stormet moren inn på rommet med et bekymret sinn
Jenta var blek som et lik og klarte knapt stå på beina
sovna når moren dro og sov som en stein
lei for at hun ikke hadde fått det til.... 

Ukjent fotograf

Hun trengte noen i livet
som kunne fortalt henne at hun var bra nok
og ikke bare kritisert overvekten hennes
for selv om hun var forvirret, chubby og rar
kunne hun nok gjort det bra
hvis hun hadde hatt mer tro på seg selv

Hun mestret musikk og hun var god i språk
hun brydde seg om alle
men så sjelden seg selv
Depresjon, angst og forvirring gjorde henne livet hennes like stabilt som en karusell

Det hun så når hun så seg selv i speilet
var en som ikke fortjente å leve
Hun skapte bare problemer bare ved å eksistere,
hun var feit, og stygg, for stille for fremmede og for skravlete for de nære
Hun hadde stygt utslett over hele kroppen
og store øyenbryn, stygge tenner
Og på skolen klarte hun ikke konsentrere seg om andre fag enn de hun kunne være kreativ i.

Hun hadde fylt 17
Etter et strevsomst år året tidligere men depresjoner angst og beinhard skolejobbing for å oppnå de beste karakterer
Trengte følelsen av å eksploder på inni henne
En dag mistet hun kontrollen og begynte å skade seg selv igjen
Blodet som rant nedover armen hennes ga enne en følelse av frihet for en stund.
Hun ble fornærmet på psykologen som kalte henne et løvetannbarn. Og lite trodde hun på henne da hun fortalte hva det betydde. Hun forstod ikke hvorfor hun syntes jeg var så spesiell. og trodde det var en konspirasjon mellom psykologen og legen da han sa det samme få uker senere.
Hun trodde ikke på at de var glad i henne når de sa det. For ingen kunne vel være glad i henne. De sa nok det bare for å tjene penger.
Hun fikk vite at en løvetann er veldig vakker hvis man virkelig ser på den.
Det måtte ha klikket for dem tenkte hun.

Hun hadde allerede forsøkt å ta livet sitt et par ganger,
legen hadde for lengst sluttet å gi henne mange tabletter på en gang
hun sydde ved jevne mellomrom. En gang ble hun sendt til et sykehus i en annen kommune, med beskjed om at dersom hun nektet å dra kom hun til å bli sendt med politibil, siden legen fryktet hun hadde kuttet av sener og nærver. 72 sting inkl noen strips kom hun hjem med.

Hun klarte ikke lenger å kommunisere med ord, hun ville ikke være den som alltid hadde det vanskelig, men samtidig måtte hun få det ut. Hun mente ikke alltid at det skulle gå så ille. Den gangen med alle de 72 trodde hun ikke det var så ille, så hun tok seg god tid med å tusle bort til bussen. Beinet var helt blått da hun kom frem.

Da jenta hadde fylt sine 20 bestemte hun seg for at nå var det nok
Hun forandret navn og
hun forandret seg selv til det ugjenkjennelige
men mest det utvendig.
Hun ble tynn, og kunne få de fleste single gutter til å snu seg etter henne med litt fiksing på den løse huden og sminke for å fremheve de blå øynene som glitret hvis hun var glad.
Hun gikk fra størelse 56 til 38 i påvente av å kunne bruke str 36-

Folk beundret henne, hun sa til seg selv at selvfølgelig, det var jo bare til å slutte å spise.
Få forstod hvilket vrangt bilde hun hadde til mat, for selv om hun så normalt tynn ut, dekket hun ribbeina bak den løse huden. Kragebeina hennes stakk tydelig ut, men hun forklarte det bort med at hun hadde kraftig beinbygning. Noe hun hadde lært av venninnen sin at var en fin forklaring hvis man var tynnere enn man ville innrømme ovenfor andre..
Hun hadde vel og merke ikke like kraftig beinbygning som venninnen, men ingen brydde seg så lenge de ikke så noen andre bein.

Hun hadde nådd sin bunn, og så ingen verdi i seg selv, lot seg bruke for å oppnå ting hun ønsket, ble
brutalt brukt av en som trodde elsket henne, i allefall bittelitt av alt det hun elsket han.
Forvirringen boltret seg rundt i henne da behandleren hennes fortalte henne at det var ikke noe hun hadde missforstått, det var en ren voldtekt.

Senere det året fikk hun i seg en sprøyte amfetamin av mannen som voldtok henne som gjorde at hun hadde 7 prosent sjanse til å overleve, hun reiste ikke til noen lege før 14 dager senere da hun fortsatt følte seg dårlig og misstenkte noe mangel av vitaminer eller vann. Hun hadde selv sagt at den dagen man setter en sprøyte i armen så er det fordi man føler at livet er over. I to uker hadde hun spydd opp hver minste del hun fikk i seg. Hun hadde rett og fikk respet på vitaminer.
Det var første og siste gangen hun fikk satt en sprøyte av andre enn en helsesekretær eller liknende..

Hun var lei av å føle seg dum. Hun satte opp en felle som han gikk rett i og sørget for å fortelle henne hvem av dem som var dum
Han fortjente det, han hadde vært nedlatende mot henne ofte.

Hun hadde fylt 23 nå.
Hun hadde begynt å innse at hun var kanskje ikke var så ille likevel. Hun hadde tatt mange dumme valg som hun angret på, men tross alt var hun snill. Hun var lojal. Hun var trofast og ærlig,- i allefall så godt hun kunne uten å såre andre for mye.
Hun gjorde så godt hun kunne og holdt sine destruktive tendenser under kontroll
hun traff en kjæreste
og så var det på'n igjen.

Ukjent fotograf

De kranglet og kranglet
det endte i krig involvert var både politi og sykebil.
Hun ringte for han, med sykebilen tok med henne
et glass hadde hun knust i hodet
i et desperat forsøk på å la krangelen ende

Hun ønsket han ut, men han ville ikke gå
så hun ble tatt med av dem så hun skulle få fred
Igjen var hun livredd, stemmene hjemsøkte henne som sist.
Hun hadde nesten glemt hvordan det var
men følelsen tok henne raskt igjen
nå hadde hun ikke lenger en psykolog og en lege som brydde seg som før. Barnepsykologen har gått videre, og legen hennes har blitt sløv

Hva skulle hun gjøre hvor skulle hun dra?
Søsteren hentet henne, da ble alt bra.
Hun slappet av og koste seg
til han tvang henne hjem igjen
med løfter om å bli bra.

Av hennes alle feil valg hadde hun lært dette
at en mann som kan ta kvelertak og torturere noen med psykisk trakkasering
er ikke en som kan forandre seg hvis han ikke selv ønsket hjelp

Hun gikk fra han og startet på nytt.
Et år har gått
på godt og vondt
Hun hadde begynt å forstå hva de mente med løvetann barn
og de hadde kanskje rett.
Men egentlig kunne hun ønske at hun var en vakker lilje...

ukjent fotofraf

Just a though

I dag er det søndag, en grå og regnfull dag.
Jegeren begynner å bli tom, og jeg begynner å bli en smule snurrete i hodet. Endelig fred i kroppen, selv om det er en uvant fred.
Du tenker kanskje hvorfor på en søndag, jeg tenker hvorfor ikke når man ikke har en jobb eller skole å gå til?
Dagen begynte dårlig, en følelse av at jeg var helt alene i verden gnagde i meg allerede før jeg slo opp øynene.
Jeg forsøkte å si til meg at hei, du er ikke alene.. Du har jo... Der var det alle navnene til vennene mine skulle kommet inn. Men jeg føler at alle vennene mine er opptatt med sitt. Jeg føler at svært få egentlig ville brydd seg om jeg tok mitt siste pust.
Jeg forsøkte å få tankene bort ved å gjøre noe fysisk. Det er deilig å se på kjøkkenbenken og se at jeg har absolutt ingen oppvask. Jeg har fått tatt litt klesvask og fått støvsugd. Jeg skulle strengt talt vært i dusjen også, men jeg orker ikke. Jeg klarer rett og slett ikke å gå inn på badet og kle av meg, gå inn i den hælvetes dusjen og vaske meg.
Patetisk? Ja!
Men jeg orker rett og slett ikke, akkuratt som jeg ikke orker å lage mat, orker ikke å rydde av bordet, orker ikke tanken på å rydde sove rommet.
Jeg orker ikke ha besøk av venner, for jeg vil ikke at de skal se åssen det ser ut hos meg når jeg ikke er frisk. Jeg føler meg ensom, men orker heller ikke å besøke folk. For det første er det bussen. Jeg kvier meg i mange timer i forkant av disse bussturene. Så kommer den sosiale biten. Hva skal jeg si når jeg har sosial angst og selv bare det å treffe min beste venninne er en utfordring fra tid til annen? Og så på toppen av det hele må jeg ta bussen hjem igjen...! Det går greit om jeg bare må ta bussen fra byen, men jeg har bare en venninne som bor i byen, så jeg må stort sett bytte buss. 
Siden jeg ikke orker å dusje før jeg absolutt MÅ på tider som nå så vil jeg ikke at folk skal se meg sånn.
Jeg vil ikke være i nærheten, men samtidig lengter jeg etter nærhet!
Jeg føler et behov for å være akseptert i mengden, men kommer jeg noen gang til å bli det??
Jeg prøver å si til meg selv at jeg har fantastiske tantebarn, som jeg vet ville blitt helt knust hvis jeg tar dumme valg. Jeg har et ansvar for dem, for å være et godt forbilde og selv om jeg har tatt mange dumme valg i fortiden, så har jeg alltid gjort så godt jeg kan for at jeg har skulle kunnet vært en de har kunnet se opp til. Jeg trives med at hvis noen spør tantebarna mine hva jeg driver med så kan de si at jeg lager fine såper, og jeg legger negler. Det er mer enn hva de kunne si for noen år siden.
Jeg har en hund som trenger meg, men jeg føler at Espen glatt kan erstatte meg. Tricco elsker hundepasseren sin, han blir like glad når han ser han som han ble for å se meg før. Er det fordi han bare får god mat hos han? Er det fordi han kan gå løst all the time hos han, mens hos man må han gå i bånd når han er ute? Er det fordi han er mer glad i Espen enn i meg?

Kjære mamma

<3Det er så mye jeg vil fortelle deg, men vet ikke hvor jeg skal starte
Det er så mye jeg har sagt og gjort som jeg skulle tatt tilbake<3


Du betyr så utrolig mye for meg, jeg tror virkelig ikke du vet hvor mye du betyr for meg<3
Du er alltid der for meg, du hjelper meg så utrolig mye. Du er så fantastisk, og jeg er så dårlig på å si det til deg.
Jeg vil at du skal vite at du er er veldig viktig del av mitt liv, hva du mener betyr noe for meg. 
Jeg ser opp til deg og er veldig glad i deg.
Jeg har laget ting til deg for å vise deg at jeg er glad i deg, det er sånn jeg viser at folk betyr mye for meg, ved å lage ting jeg kan til dem.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg mamma, du svikter meg aldri<3
Så mamma, jeg håper du forstår at selv om jeg ikke ville snakke med deg den gangen så var det ikke fordi det var du som var problemet, det var jeg som skammet meg. 
Jeg håper at du forstår at min aggresive atferd da jeg var yngere ikke alltid var fordi jeg var sinna på deg, men fordi jeg hadde mye frustrasjon innestengt. 
Jeg er kjempe lei meg for alt jeg har sagt og gjort, kunne ønske jeg kunne skrudd tilbake tiden så det aldri var skjedd. 


Jeg er stolt av deg mamma, for du er veldig sterk, modig, selvstendig, snill, hjelpsom, og alt en datter kan ønske seg av en mamma.
Jeg tenker på deg hver eneste dag, og håper at du vet at jeg er utrolig kjempemasse glad i deg!

                "UNGDOM" 

            La meg få være trassig tenåring,

                    jeg blir tidsnok voksen.

         La meg få skrike og springe min vei,

                   jeg kommer alltid tilbake.

                La meg få finne min egen vei, 

                jeg kommer likevel til å søke.

                                La meg snuble,

                    jeg kommer til å reise meg.

La meg få være sur og deppa,  

jeg kommer til å bli glad igjen.

                        La meg få leve mitt eget liv,

                         jeg vil jo forlate dere snart.

                            La meg få ha hemmeligheter,

                   jeg kommer til å fortelle dem senere.

                                  La meg ikke bli såret, 

                                  jeg stoler jo på dere.

  

                        La meg få prate når jeg er klar.

                                Men slipp meg ikke helt.

               La meg få komme hjem igjen og være liten,

jeg vil ikke alltid være                            stor.... 

*ukjent*

Tricco min skatt

<3Jeg kan ikke leve uten vofsen min Tricco<3 Han er fem år gammel, og er født på selveste nyttårsaften<3

Han gjør meg glad, og overrasker meg stadig over hvor smart han er. Jeg kan ut av det blå be han finne leka si, og han finner den. Han skjønner når jeg er syk, og han er flink med tantebarna mine. Han trenger ikke å gå i bånd når vi er ute og går i lysløypa og skogen, han holder seg alltid i nærheten. Han gjør meg så glad bare med å være seg selv. Jeg blir så glad av å se det søte ansiktet hans på sengekanten når han synes jeg har sovet lenge nok..<3  Han er den perfekte familiehunden, jeg håper jeg får en familie mens han fortsatt er ung og frisk. 

Tricco kan være verdens største klossmajor, men det er sånn han er. Det er noe av det som gjør han så vakker som det han er. Han er aldri sint, og jeg lurer av og til på hvorfor han godtar å få så mye juling av idiothunder. Han skjønner sikkert at de er mye mindre enn han og derfor kan han lett komme til å skade dem. 

Han kommer overens med 99.9 prosent av alle hunder. Han kommer overens med katter, men ikke fullt så mange katter kommer overens med han. 

Han er en skikkelig kosegris! Han får ikke nok kos. Han er veldig kontaktsøkende, litt for mye av det gode til tider, men tross alt er det jo en bra ting. 

Han ruller rundt på kommando, han spinner, og går sikksakk mellom beina mine på kommando selvfølgelig. Han er kjempeflink til apport, men jeg har bare latt han søke etter godbiter og leker. 

Jeg kan kle på han hva som helst, og han bryr seg ikke om det. Jeg synes det er veldig morsomt, siden hunden jeg hadde som barn ikke likte å gå med klær.. 

Han har en militær regnjakke med hette og refleks. Han er så kry når han får på seg refleks skjerfet sitt. 

Men samtidig synes han det er veldig deilig når jeg tar av han alt seletøy når vi er ute og går i skogen så han kan boltre seg fritt uten å risikere å henge seg fast i noe.

Jeg elsker å våkne av at han vekker meg med å gi meg en kos eller rett og slett stirre på meg til jeg våkner når han synes jeg har sovet lenge nok. Og jeg elsker å ha han i senga til jeg har våknet ordentlig, gjerne også på kvelden på vinteren, han utgir så mye varm, også er han jo en levende kosebamse! <3

Men desverre kan jeg ikke ha han i senga så ofte på grunn av allergi.. 

Bestemor. Et år har gått...

I dag er det et år siden du tok ditt siste pust. Du hadde allerede reist til himmelen på denne tiden av døgnet. 
Jeg kan fortsatt ikke tenke på deg uten å begynne å gråte. Jeg savner deg ufattelig mye, jeg kan ikke forstå at du ikke er hos oss lenger. Når Tricco er med til Fredrikstad lurer jeg på om han kjenner seg igjen der du bodde i blokka de siste årene. Når jeg titter på leiligheter som er til leie på kråkerøy tenker jeg at jeg kan holde et øye med huset du var med på å bygge, og jeg kan passe på grava di, stelle den, passe på at alt ser bra ut på den.
Når jeg lager mat tenker jeg ofte på deg, på hvor mye jeg savner maten din. Du var så utrolig flink, og du lagde de beste salatene. 
Når jeg går i fredrikstads gater på egenhånd, tenker jeg alltid på deg, og ber deg vise meg vei siden jeg ikke er så kjent. Når jeg sitter på bussen med dus sminke, og rød leppestift med klær jeg vet du ville likt tenker jeg på deg, lurer på om  du ville syntes jeg var fin. Jeg husker så stolt du så på vesken min siste gangen jeg besøkte deg, en  Louis vuitton vesken og pelsjakken. som ser mye varmere ut enn det den er. Jeg gledet meg til å besøke deg uken etter. Desverre ble det ikke slik, for etter å ha sett meg, mamma og kanskje også Eva (tanta mi som hun før hun mistet hukommelsen ville gjøre arveløs)  og de andre søstrene mine og sikkert noen fettere og kusiner hadde du sagt at nå hadde du sett jentene dine så nå kunne du takke for deg.
Jeg har grått meg ofte i søvn det siste året.
Jeg klarte ikke besøke deg så ofte de siste åra, det var for tøft for meg å se deg bli dårligere. Da du ikke kjente meg igjen var det uforståelig for meg, selv om jeg skjønte at du var syk. Det var da du fortsatt liknet på deg selv, men så ble du sykere. Du så praktisk talt død ut på slutten, blikket ditt, og du var skrekkelig tynn. Frem til du ble så syk gikk jeg bare å ventet på at du skulle bli frisk igjen. Jeg har mistet mange jeg er glad i, jeg nektet å innse at jeg holdt på å miste deg også. Jeg ble så glad den siste gangen jeg så deg. Da husket du hvem jeg var. Du ble så glad for å se meg, bestemor, du var tilbake! Nesten i allefall, hukommelsen var tilbake, men ikke den kloke, vise, autoritære bestemoren min. Årene som gikk forandret du deg. Du gikk fra å være en veldig ansvarlig, oppegående, autoritær dame til å bli som et barn. De første årene av livet mitt hadde vi ikke veldig mye kontakt, men du var en viktig del i mitt liv. Vi traff hverandre ganske normalt ofte. Men så ble du syk, mamma skjønte det. Jeg var ofte med til deg og det begynte å være ganske morsomt å være sammens med deg. Du var ikke lenger så streng. Det gikk an å tulle med deg, vi dro på tyskeferiga, Du, mamma, venninnen din og meg. Jeg hadde det kjempemorsomt. Du lærte meg at hvis jeg skulle ha med meg en flaske eller to formye vin eller sprit var det viktig å ikke se nærvøs ut når man gikk forbi tollen. Jeg var 16 eller 17 år den gangen. Det var veldig morsomt å se at du også kunne finne på noen sprell. Jeg ble overrasket den dagen over at du kunne finne på å drikke deg pussa. Det fikk deg til å se mer menneskelig ut, for i hodet mitt var du en superhelt. 
Nettopp derfor tok jeg din død veldig tungt. I mitt hode kom du til å bli frisk igjen, jeg visste at det ikke var fakta,- jeg kan såpass mye om medisinsk terminologi. Men likevel nektet jeg å innse det. De siste årene av livet ditt gjorde jeg mer og mer for å glemme at du ble sykere.
Det angrer jeg på kjære bestemor. Jeg håper du forstår.. 
Jeg håper du har det bedre der du er nå. At du er kvitt med smerter og sorger. At du har truffet bestefar igjen og at vi sees igjen en dag. 
Jeg er glad for at jeg fikk ha deg i livet mitt i knappe 23 år. 
Du vil alltid ha en viktig plass i hjertet mitt<3

Dette er det eneste bildet jeg har av deg på dataen. Jeg skulle vært flinkere til å ta bilder den gangen..

Selv en grå dag kan bli fargerik

Signe Cathrine som viser frem
to av sine fotografier

Det er viktig å gripe tak i de dagene vi har. Selv om det ikke alltid er så lett, er det viktig å prøve å se det positive, se mulighetene.
Når man har mye vondt, om det er fysisk eller psykisk er det ikke alltid like lett å tenke at andre har det værre enn oss selv, men det er ikke det viktigste, selv om det er en trøst.
Det viktigste er å gjøre noe som gir dagen en mening. Om ikke annet får tiden til å gå.
Desto lenger man sitter inne med vonde tanker desto lengere blir dagene, og desto mer alene føler man seg.


Jeg skal ikke si at jeg er den beste på å følge mine egne råd.
Noen dager blir jeg også sittende i sofaen å deppe.
Men de siste dagene har jeg tatt meg sammen. Sommeren er her, og jeg kan bevege meg ute uten å få så alt for vondt, og uten å fryse så jeg hakker tenner.
I går var jeg på sommer marked på aof daghøyskolen. Tok bussen inn sammens med venninnen min som går der. Jeg utfordret meg selv ved å gå rundt i Fredrikstads gater å være "innkaster". Altså dele ut flygeblader og be folk komme på sommermarked.

Jeg oppdaget fort at da jeg var usikker var det mange som sa nei, og hastet videre. Så jeg måtte finne en annen taktikk. Jeg satte på meg et stort smil, og med en selvsikker (vel og merke en meget påsatt selvsikkerhet) glad stemme inviterte jeg folk med på sommer markedet. Dette gjorde det vanskelig for folk  å si nei til meg.
Så kanskje det er en selger i meg likevel?
Jeg følte meg i allefall et hakk eller to bedre på bussen hjem. Jeg hadde utfordret meg selv og seiret over min egen angst, nok en gang.


I dag kjørte ei fra hobbygruppa meg til butikken for å kjøpe hundemat. Hun fortalte meg at hun var tørst igjen. Dama er tørrlagt alkoholiker. Så der var vi, på en måte i samme båt. Jeg tok sjansen på å spøre om hun ville være med å gå tur med hundene. Hun har en champion vinner av en terrier rase, og jeg har jo en golden retriver. Hun ville være med på det, så da ble det til at vi gikk noen kilometer i skogen.
Det var en fin tur, som ga oss begge en litt bedre dag.
Så gjør noe positivt med dagen i dag, for den kommer aldri igjen!

Fotograf: Signe Cathrine Johansen

Når å få sove er luksus

I mange år har jeg tidvis slitt med søvn. Først og fremst å sovne, men de siste årene har også det å sove gjevnt gjennom hele natten blitt noe som tilhører sjeldenhetene... 
Jeg gikk på barneskolen første gang jeg fikk vallergan for å få sove. Årene oppover har jeg forsøkt mange forskjellige preparater i håp om å få sove bedre.
Det er få medisiner som hjelper meg med å få sove, og siden preparater som Zopiclone, Zopidem og Immovane er avhengighetsdannende så vil helst ikke legen skrive de ut til meg. 
Det skjønner jeg veldig godt. Jeg er jo tross alt bare 24 år, og det ville vært synd om jeg ble avhengig av det.
Derfor får jeg det veldig sjeldent, og må holde meg til Tolvon, nozinan osv. Etter å ha brukt Tolvon lenge har de ikke noen effekt lenger, og da jeg fant ut at jeg la på meg av dem i tillegg var det uaktuelt å fortsette å ta dem. Nozinan er den eneste av apedopen som virker på meg, men som sagt er det apedop- hele døgnet mitt blir ødelagt siden jeg blir så sløv og tung i kroppen dagen etter. 
Jeg kontaktet legen min i går, og ba om å få Zopiclone siden jeg nå har fått store søvnproblemer. Jeg sovner som regel ikke før fuglene har begynt å kvitre og solen skinner inn takvinduet på soverommet, og det gjør det ikke lettere å få den søvnen jeg trenger... 
Jeg får lett forsinket søvnmønster syndrom, det er ikke en sykdom, men en tilstand. Forsinket søvnmønster syndrom er veldig vanlig blandt ungdommer spesielt de som ikke er på skole eller i jobb. Det vil i praksis si at den biologiske klokken er forsøvet, og derfor blir man ikke trøtt i normal tid. 
Siden jeg ble klar over dette har jeg blitt nøye med å legge meg i 11-12 tiden på kvelden, og stå opp i normal tid på morgnen- for meg vil det si i 9 tiden med mindre jeg har tidlige avtaler. Dette er for at det skal være lettere for meg å komme ut i jobb senere, uten å slite rævva av meg for å komme ut av senga. 
Problemet med legen min er at han er veldig humørsyk, og med veldig mange ting kommer det an på humøret hans om man får de medisinene man trenger. 
Jeg vil bytte lege, men for det første er det få ledige leger i kommunen jeg bor i. For det andre har man bare 2 legebytt i året, og siden jeg planlegger å flytte til en annen kommune er det litt dumt å bruke opp et bytt nå. Og for det tredje så har legen min kjent meg siden jeg var 11 år. Han kjenner meg godt, og vet om min sykehistorie som han selv sier er meget komplisert. 
Men neste gang jeg er der kommer jeg til å si til han at jeg må bytte lege for å få den søvnen jeg trenger.
Fordi for å være ærlig begynner jeg å bli ganske desperat nå. Jeg er sliten og lei av at ved å ta Nozinan gror hjemmet mitt igjen. Jeg har ikke overskudd til å rydde og vaske, jeg sliter nok med å sette et ben fremfor det andre for å komme meg på do!
I meldingen fra legen stod det: Atarax er bra! 
Jeg svarte: Haha mot kløe ja! Jeg får ikke sove om jeg så tar et helt brett.
Han gir meg samme dose atarax som han mener at jeg skal få sove av, som jeg på rikshospitalet fikk for å ikke klø meg til blods på psoriasisen. Jeg kan like gjerne spise sukkertøy, istede for Atarax. 
Situasjonen gjør meg så frustrert, irritert og lei. 
Hvordan skal jeg kunne klare å være i en jobb når jeg til tider sover en time før vekkeklokka ringer igjen?
Og ikke nok med at jeg sliter med å sovne inn, men ofte har jeg groteske mareritt. Jeg våkner svett av frykt, ofte helt utslitt etter å ha hatt mareritt. 
På Haldenklinikken (DPS døgnavdeling) fikk jeg beskjed om at de helst ikke vil gi meg Zopiclon osv pga at det virker som om jeg har kroniske søvnforstyrrelser. Jeg forstår poenget dems, men siden de ikke finner noe preparat som fungerer godt nok utenom så burde de finne en annen løsning. Hvorfor ikke sende meg på en søvnklinikk? Jeg har aldri fått tilbud om det. Jeg vuderer å spøre legen, men jeg er så redd for å dra innover at jeg ikke har tort det enda.
Så hva gjør man når å få sove blir en luksus? 

Noen inspirerende bilder fra nettet

Noen ganger kunne jeg ønske jeg var en sommerfugl. De er så vakre å se på, det er få som frykter dem, de er vanskelige å fange, og de kan fly hvor de vil...

Se for deg hvor denne veien ender... 

Tenk å finne sann kjærlighet, en som ikke rustner eller blir skitnet til av respektløshet og annet tull... Jeg håper vi får mer en enn sjanse til å oppleve ekte kjærlighet...

Kun død fisk følger strømmen... 

De syv største chakraene våre. Hvis ikke disse er i balanse så er ikke vi det heller, tro det eller ei.. 

Du kan kun kontrollere deg selv og ditt liv. 

Oppmerksomhet- ja takk!

Vi trenger alle oppmerksomhet. At vi blir sett hørt og respektert. Vi trenger alle å få ros, minst like ofte som vi får ris. Vi trenger å føle at noen bryr seg om oss, og at vi ikke er helt alene i verden.


Men hva gjør man når det kommer noen som tar så stor plass at det ikke er plass til noen andre?
Jeg vet om ei jente, hun er akkuratt sånn... 
For noen måneder siden kunne jeg blitt med bestevenninnen min å funnet på ting sammens med henne, men med månedene som har gått har det utviklet seg sånn at jeg ikke tåler trynet på henne...
Det er så synd på stakkars Lise. Hun har jo ingen venner, og hun er så mye syk.
Jeg dømmer ikke bestevennen min for å synes synd på henne, men når sant skal sies så har Lise i allefall en samboer. Hun har to nydelige barn. Og hun kunne lett få seg venner...
Bestevenninnen min og jeg har mistet kontakten på grunn av Lise. Jeg er en sånn person så hvis noen kommer og tar for mye plass og jeg ikke får beskjed om at jeg er ønsket så trekker jeg meg tilbake- jeg blir usynlig.


Det siste året har jeg vært mye alene. Stort sett hver eneste dag. Jeg føler meg ensom når jeg står opp og som regel ensom når jeg legger meg. 
Mange venner har jeg mistet fordi jeg har begynt å leve et sunnere liv, men har ikke nettverk siden jeg hverken er i jobb eller på skole. 
Mange venner har jeg mistet fordi jeg har følt meg utnyttet, og satt ned foten. Ikke at jeg har sagt at jeg ikke vil være dems venn, men at nok er nok, om de ikke kan komme bare for å besøke meg så trenger de ikke komme...
Noen venner har jeg mistet fordi jeg har flyttet fra sentrum, så man må ta buss for å komme til meg- og det koster jo både en innsats og penger...


Jeg er også mye syk, spesielt når det er kaldt for da har jeg vondt i kroppen. Jeg kan remse opp flere andre ting også, men det er ikke det som er poenget...


Jeg bor alene, eller det vil si jeg bor sammens med hunden min som jeg elsker over alt på jord, men som krever sitt- og når man såvidt orker å ta vare på seg selv hadde det vært fint med litt hjelp...
Jeg har en som passer han fra tid til annen, men for tiden er han rekovalisent pga en oprasjon, så han kan ikke hjelpe meg i hele sommer.


Så poenget mitt er, at det er ikke så jævlig synd på stakkars lille Lise sånn egentlig. Hun har i allefall noen å snakke med, jeg kan dø i leiligheten min og det kan ta flere uker, kanskje måneder før noen merker det. Vil noen komme i begravelsen?
Noen vil jo merke at jeg ikke er på facebook, men for alt de vet har jeg reist bort. Jeg kan finne på å gjøre sånn, bare reise. 


Det er synd at jeg har fått det synet jeg har fått på Lise, fordi i utgangspungtet har vi mange felles interesser. Men den gangen jeg møtte henne (skulle egentlig møte venninnen min, men hun hadde jo ikke tid til hverken meg eller Ine for Lise snakket hele tiden, og de satt et par meter bortafor oss, men jeg ble i allefall kjent med Ine som er ei toppers jente og som også har sagt at det skulle jo gått an å finne på noe alle sammen) fant jeg jo ut åssen ho var. Hun krevde all oppmerksomheten, har møtt henne en annen gang også, og jeg følte meg som et slep, det var ingen god følelse. Jeg følte fortsatt ikke noe nag til henne, men nå et år senere så håper jeg virkelig jeg slipper å se trynet hennes igjen... Men det vet jeg at jeg ikke gjør, for så fort hun ser at venninnen min og jeg kommuniserer så er hun der med en gang og legger ut bilder av de to sammen, skriver at hun elsker henne, og tar rett og slett all oppmerksomheten...

Moro med redigering

Bella<3

Cathrine shnuppa mi<3