å leve med Borderline

Å leve med borderline personlighetsforstyrrelse også kjent som emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
det betyr ikke at man er to forskjellige personer. Det er umulig å se på et menneske om de har borderline. Vi virker nemlig ikke syke for ola normann! Borderline er en kronisk lidelse. Det betyr at den ikke blir helt borte, men med hjelp fra for eksempe dielektisk adferdsterapi (dbt) kan man lære seg å regulere tankene og følelsene. Kurset tar et år, med et år oppfølging etterpå.
Selv fikk jeg borderline diagnosen da jeg var 18 år gammel. For å være ærlig ble jeg direkte fornærmet! Dette fordi jeg ikke helt skjønte hva det betydde, og ordet personlighetsforstyrrelse fikk meg til å tro at de trodde at jeg trodde at jeg var flere forskjellige personer.
Med årene som har gått har jeg lært mer om diagnosen, og endelig skjønner jeg at jeg er ikke gal! For med borderline så koker hodet opp noen helt syke tanker, vi tenker på en annen måte enn andre. Og vi kommuniserer ofte på en veldig ueffektiv måte, som ved for eksempel selvskading eller rus. Det er forsket på at det som regel er jenter som oppsøker hjelp, mens gutter med denne diagnosen ofte forsvinner inn i rusmiljøet. Derfor er det ingen gutter på dbt kurset, noe jeg synes er befriende siden jeg har et aldri så lite tillitsproblem med menn... Det som stort sett går igjen hos alle med borderline er hyppige selvmordstanker, og selvmordsplaner.
 Nå skal jeg snakke om hvordan JEG opplever min borderline, for selv om det er mange likhetstrekk mellom folk med borderline så er det forskjeller.

Hodet mitt kan spinne som en tornado, hundrevis av følelser blir til en eneste kaotisk følelse som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er når de tankene og følelsene kommer at jeg har tydd til selvskading og rus. Først selvskading, med årene som kom kom rusen snikende. På den måten så ikke folk hvor selvdestruktiv jeg var, jeg slapp å hanskes med tankekjøret og alle følelsene som ballet seg sammen.

En person som ikke har borderline klarer å skille mellom at, nå er jeg sint. Nå er jeg lei meg, nå er jeg frustrert, eller nå er jeg både sint og lei meg. Osv.
Her kommer problemet for meg, og stort sett alle andre med borderline som ikke har lært å regulere seg enda.

Jeg kan våkne opp en dag og livet kan kjennes greit, men så kanskje jeg får en regning som kom uventet, og istede for å ta et pust i bakken, begynner hodet å kjøre med en gang, og ofte når det oppstår problemer jeg ikke vet åssen jeg skal klare å komme meg ut av faller jeg inn i den suicidale tenkingen. Jeg føler en ro når jeg planlegger min egen død.
Humøret svinger generelt som en berg og dalbane selv om jeg ikke vet hvorfor eller hva som ligger i bunn.

Det som er mest slitsomt med borderline er at humøret veksler fryktelig. Det veksler mer enn hormonene når man er gravid, for å si det sånn! Jeg har nemlig tatt en abort, jeg ville ikke, men jeg var alene og ville ikke klart å ta vare på barnet siden jeg til tider ikke engang klarer å ta vare på meg selv.

Borderline personer er veldig impulsive, selv bestilte jeg en tur til kina uten å egentlig tenke godt gjennom det,  men inpulsiviteten min går også ofte ut på at hvis jeg har en veldig dårlig dag kan jeg føle en fryktelig trang til å brått bare hoppe ut i  veien fremfor en bil, hoppe utfor en bro eller ta et rusmiddel som dukker opp uten å tenke meg om.

Det er vanskelig for folk å leve tett innpå meg, siden jeg svinger så fryktelig og tenker på en måte som for de fleste virker feil og rart. Dette er noe som gjelder alle med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så lenge de ikke har lært å regulere tanker og følelser.
Det er det vi lærer på dbt kurset. Å sette ord på følelsen, lære å vite forskjell på tanker og følelser og å lære måter å mestre alt det indre kaoset inni oss.

Se for deg at sinnet vårt er delt inn i to, fornuft og følelser. Et friskt menneske bruker begge deler. Se for deg to ringer, med fornuft i den ene ringen og følelser i den andre. I mellom de to ringene er det da plass til visshet. Når man bruker fornuft, visshet og følelser kan man komme frem til en konstruktiv løsning. Man kan se ting fra et sunt perspektiv og se helheten.
En person som har borderline er ofte i emotional mind, altså følelsene. Vi lever ofte i følelsene våre, og klarer dermed ikke å alltid å se helheten og langt ifra skille mellom hva som er en tanke og hva som er en følelse.

Så når jeg får beskjed fra venner og utenforstående at jeg virker jo så snill, og det virker jo ikke som om jeg er syk blir jeg oppgitt, og til tider litt sinna.

Fordi jeg gjør alt jeg kan for å virke frisk. Jeg vil ikke at folk skal dømme meg lenger, for jeg har blitt dømt til helvete og tilbake igjen.
Og siden jeg bruker så mye tid og energi på det blir jeg veldig sliten.
Av og til orker jeg ikke snakke med noen som helst på flere uker, jeg orker ikke snakke med noen på facebook og huset mitt gror igjen.
Jeg kan gå lenge uten å dusje og bare leve inni mitt eget hode, i min dissosiale verden....

Så før du sier at jeg ikke virker syk, bo sammens med meg i et par måneder..... Det er da du får se. Eller vær nær venn med daglig kontakt over en goood stund, da kanskje du merker.
Jeg er glad for at jeg ikke virker gal, missforstå meg rett...
Men når man lever et hælvetes liv, og kjemper for å holde hodet over vannet
så gjør det vondt når folk sier at "jeg synes ikke du virker syk...."

Det er viktig for meg at venner i allefall prøver å forstå.

Fucking life

Når skal noen se og forstå? Er det noen som kommer til å fange meg opp denne gangen? Eller vil de la meg fortsette å drepe meg selv sakte, men sikkert. I dag var jeg på dbt gruppe. Mange ganger hadde jeg lyst til å løpe ut, løpe rett ut i veien og håpe på at en buss kom rundt svingen..
Mens jeg satt der og lyttet til de andres tanker og følelser beundret jeg dem. Beundret at de klarer å fortelle hvor vanskelig de oppfatter ting. Jeg kunne ønske det falt meg like naturlig, både det og det at de tør å snakke i en gruppe. Jeg kjente meg igjen i fler av følelsene som ble beskrevet. Tomhet, følelsen av å ikke strekke til og kaos i hodet og at jeg ikke kjenner personen som ser tilbake på meg i speilet.
Men samtidig missunte jeg dem. De blir sett.

Det er ikke mange, jeg er usikker på om det finnes noen som virkelig forstår meg. Ingen vet hvor jævlig nedrykt, sliten, utmattet og selvdestruktiv jeg egentlig er. Fordi jeg har veldig vondt for å si at jeg ikke har det bra, isteden skaffer meg meg noe å ruse meg på. Om det er heroin hasj eller amfetamin spiller ingen rolle, hvorfor? Fordi jeg er likegyldig,  jeg bryr meg ikke om jeg dør. Hva er vitsen med å leve hvis det er Dette som er meningen med mitt liv? En evig berg og dalbane, med anngst topping for ikke å glemme poriasis og leddproblemer. Eller spiseforstyrrelsen for den saks skyld. Min hemmelige sykdom. Jeg kunne ønske folk forstod. Men på grunn av alle de kiloene jeg venter på å få operert bort, er det ingen som har sett alvorligheten. Jeg er ikke spiseforstyrra på den måten nå, men etter et par kommentarer på vektøkning og div andre slengbemerkninger så kjenner jeg trangen.

Jeg har lyst til å Skeie helt ut, ta masse amfetamin, ta en overdose heroin, poppe piller, kutte meg stygt og trekke meg helt inn i bobla mi. Om jeg overlever spiller ingen rolle, jeg orker bare ikke ha det sånn lenger! Jeg trenger at noen av de som lissom skal være tilstede i slike stunder var å se.... 

Til Petter

Du spurte meg hvordan det går. Det vanskeligste spørsmålet jeg får.
Jeg svarte at jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg så du reagerte på mitt svar. Det var et svar som ville fått behandleren min til å klappe i hendene. Jeg snakket dbt språket...
Jeg var allerede stresset etter er par panikk angst anfall mens jeg ventet. Og da du sa at jeg skulle kommet i går ble jeg enda mer stresset. Jeg hadde nok ikke fått sagt det uansett, men det jeg ville si var.
Jeg føler meg trist, jeg er redd for å si hva jeg tenker og føler for hver gang jeg sier det blir jeg hakket på av behandler, og jeg takler en type kritikk veldig dårlig~ den typen jeg tar personlig..... Jeg trodde jeg i allefall hadde styring på akkurat det, at jeg hadde klart å samle meg selv såpass.. Men nå tenker jeg at jeg ikke vil snakke med henne, jeg vil bare gå i kurs. Jeg vet at det er uaktuelt, men jeg vurderer å bytte behandler om det er mulig. Men jeg savner å ha en jeg stoler på å snakke med, på smp har jeg ikke betrodd meg særlig til noen etter at Morten sluttet,  amb snakket jeg ikke med om slikt. Selv om jeg har noen venner er det begrenset med hva jeg ønsker å belaste de med, så jeg føler meg ensom. Med en lass av bekymringer. Det eneste som virkelig holder meg igjen er Tricco. Han trenger meg. Det er vanskelig for meg å formidle Åssen jeg har det, men jeg trenger at du vet at det går ikke så bra. Årene har gjort meg hardere, du ser meg nok ikke gråte, men jeg gråter meg ofte i søvn for tiden. Jeg har horrible mareritt, panikkangst anfall og sliter Max  med angs og uro.
Som du selv sa ser du meg ikke ofte lenger. Det er mye som har skjedd som du ikke vet, spesielt de siste årene, men også de årene jeg bodde i aremark. Ting som har formet meg og satt et preg på hvem jeg har blitt. Jeg ønsker å ta bort noen av de sidene og erstatte dem med noen nye, men jeg er redd. Ikke bare redd. Redd er jeg for å ta buss på en middels dårlig dag, men jeg  er skrekkslagen livredd et eller annet!
Av og til blir jeg fryktelig svimmel og mister synet som vi har snakka om. Jeg har lagt merke til at det som regel kommer med nakke smerter, og mye spenninger. Som igjen kommer av at jeg sliter med å senke skuldrene.
Jeg har ofte vondt i leddene, til tider er jeg stiv, det får meg til å føle meg gammel.
Jeg prøvde å starte med negler, men siden jeg noen dager skjelver fryktelig måtte jeg til slutt bare legge på hobbybasis. Sobril var det eneste som hjalp mot skjelvingen, men du mener jo det er som å pisse seg selv opp etter ryggen å bruke slike medisiner.
Jeg sover dessuten dårlig, våkner ikke uthvilt heller ikke med nozinan. Det gir meg bare fryktelig hangover.
Ubrukelig føler jeg meg fordi jeg tåler så lite stress, at angsten spolerer alt for meg, fordi jeg har så mange svakheter som for eksempel angsten, depresjoner og bordeline og avhengigheten.
Det var bare lettere å si det jeg sa.

Gøy med redigering Halloween

Vi har kommet til Oktober, det er omtrent to måneder igjen til jul. Jeg liker julen, fordi jeg elsker alle lysene all den gode maten, "loven" til å spise mye godteri og jeg synes mye av julemusikken er så fin.
Men før den tid kommer Halloween! Jeg elsker halloween! Jeg elsker å kle meg ut, og jeg synes det er fint å feire de avdøde. For det er jo det det egentlig dreier seg om!
Så i den forbindelse har jeg redigert et bilde. :)

Når du egentlig burde gå

Mange kvinner i dag lever i forhold som inneholder vold, og da snakker jeg både fysisk og psykisk. Ved begge typen forhold er kvinnene flinke til å skjule det.
Jeg har selv levd i et slikt forhold. Han var ikke spesielt voldelig mot meg, men kjørte så langt med hodet mitt at jeg begynte å høre stemmer under et par av kranglene på slutten av forholdet. Han startet ofte å krangle vis sms, fordi han visste at da ble jeg sittende å skjelve, og da kunne han skjelle meg ut for at jeg ikke svarte. Og hvis jeg svarte så fikk jeg beskjed om å ikke svare han. Han sa han kom snart, og når det hadde begynt å bli lyst ute fire fem timer senere og jeg begynte å bli grinete fordi jeg hadde holdt meg våken lagte han en krangel ut av det og lot vær å komme.
Til slutt var jeg så deprimert og ute av meg at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ville bare dø.
Så døde bestemoren min. En uke senere skapte han en krangel som førte til at han tok kvelertak på meg i fylla og jeg knuste et glass i hodet på meg selv i desperasjon. (Det kortslutter litt i hodet mitt ved sånne situasjoner, og desverre satt jeg tilfeldigvis med et glass i hånden da det kortsluttet) Jeg la ikke en hånd på han den natten, det var da jeg prøvde å ta med meg hunden min og gå at han grep tak i meg og tvang meg bort i hjørnet og tok kvelertak på meg før han stilte seg sånn at jeg ikke fikk forlate rommet og fortsette å skjelle meg ut til jeg mest sannsynlig begynte å bli for blodig for han. For da jeg knuste glasset i hodet lo han og spurte om blod skulle gjøre han noe. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Etter å ha blitt limt

Men blodet gjorde han noe, han liker ikke blod. Det resulterte i at han gikk opp i annen etasje og hoppet ned for å ta livet sitt, men landet på den ene hælen, så han lå der og ropte på hjelp. Jeg visste ikke at han skulle det, han sa bare han trengte tid for seg selv og jeg var glad for at han endelig skulle gå hjem.
Jeg ringte ambulansen og satte meg i stua. Veldig kort tid etterpå kom ambulansepersonell og politi inn i leiligheten min, men da ville han ikke ha hjelp. Jeg ble med ambulansen og de limet meg sammen igjen. Jeg skulle egentlig bli innlagt på akutt psyk den dagen, jeg satt på venterommet hos legen og ventet på de fra beredskapssengen da søsteren min ringte og sa hun var i halden. Jeg var så redd for å dra hjem så jeg ble med henne. Jeg bare gikk torde ikke si ifra fordi de satt og hadde lunsj.
Den dagen bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg måtte bort fra han.
Men de neste tre ukene var han en fantastisk kjæreste. Han gjorde alt det som egentlig er normalt at en gutt gjør i begynnelsen av et forhold for å vise at han er forelsket.

Den kulen jeg har i panna over øyebrynet har jeg ingen
anelse om hvordan jeg fikk...

Han gjorde det så vanskelig for meg å slå opp med han. Men jeg visste at en dag kom han til å bli seg selv igjen. Folk sa at jeg skulle gi han et par mnd, de som sa slik hadde vært i forhold med psykopater, og de sa at de pleide å være snille et par mnd, og de hadde rett. Det tok ikke så lang tid igjen. Det han lagde krangelen ut av var at jeg hadde kastet noe mat som jeg hadde laget, men som han ikke ville ha når den var ferdig for han hadde vært på 7eleven og kjøpt seg pølse. Jeg var drit deprimert, hadde ingen matlyst, men hadde lagd mat til han for å prøve å være snill, han gadd ikke å spøre meg engang om han kanskje kunne lage maten. To ganger på de månedene vi var sammen lagde han mat til meg når vi ikke var hos han. Han hadde nettopp flytta inn hos meg når han tok kvelertaket på meg. Vi var forlovet.
Han hadde ikke betalt for maten egang, men han mente at jeg drev med et sykt spill.

blåmerkene på knoklene er fra da jeg slo sikringskapet etter at han
hadde slått hull i veggen min. Det på håndleddet er fra da han grep
tak i meg. 

Ofte skjønte jeg ikke engang hva han mente med anklagene sine.
Men da han gikk hjem og sendte meg en mld hvor han spurte om jeg ville gjøre det slutt, for å skake opp meg, fikk han seg en på trynet fordi det jeg svarte var JA.
Da skrev han at han skulle komme for det fant han seg ikke i. Han truet med å ta livet sitt, og ja- hele den regla.
Jeg reiste til venninna mi og gjemte meg der til han hadde roet seg.
Og har ikke angret en eneste dag på at jeg gikk fra han.



PLAN.


Hvis du lever i et voldelig forhold og er redd for å gå ut av det, så pakk en bag, ta med deg det viktigste du har, noen penger og noen klær og gjem den hos en venn. Ikke den første kjæresten din vil tenke på. Lag en plan om hvor du skal være, bytt telefon nummer og kontakt gjerne støttegrupper eller steder for voldsofre hvor du kan gjemme deg til ting har roet seg. For de roer seg alltid før eller siden.

Mestringsfølelse

Mestringsfølelse. Det er en følelse som mange ikke tenker på at er en like viktig følelse å kjenne på som kjærlighet. Men det har like mye å si for din lykkefølelse.
Før, for mange år siden mens jeg fortsatt gikk på skolen hadde jeg lav selvtillit. Jeg følte meg stygg, feit, klossete og ikke minst annerledes. Og jeg var annerledes.
Både på ungdomsskolen og jeg tror jeg også ganske sikkert kan si videregående så var jeg den største eleven på skolen. Og med mine 163 korte centimeter er jeg ikke særlig høy.
På mitt første år på videregående ble legen obs på hvor dårlig jeg var psykisk. Jeg fikk et tilbakefall av depresjonen like før jul. I mange måneder jobbet han for å få meg til å innse at jeg trengte en innleggelse. Men selv om jeg var så deprimert at jeg ikke husker å ha hatt eksamen engang, så var jeg avhengig av karakterene jeg fikk. Selv om jeg ikke var fornøyd med meg selv når jeg fikk femmere, og ikke stolt da jeg fikk seksere så fikk det meg til å føle at jeg i alle fall kunne faget.
Det er det som er mestringsfølelse for meg.
I de årene jeg har gått i behandling har jeg lært at mine kriterier for mestringsfølese er for høye.
Spesielt etter at jeg begynte i DBT, hvor jeg har lært at bare det å stå opp av sengen og kle på seg de dagene du tenker, eller føler som jeg egentlig ville sagt at du ikke orker å stå opp av senga, de dagene kan du tenke at du faktisk klarte det i alle fall.
Når du tar oppvaska selv om du er fullstendig tom for energi kan du klappe deg selv på skulderen og kjenne på mestringsfølelsen.
Når du vasker klær, går i butikken, tar en telefon samtale du absolutt ikke har lyst til så har du i allefall gjort noe!
Du må tillate deg å godkjenne at selv de tingene som for andre kanskje virker små, kan være et stort skritt for deg.
Og når du først har lært deg å kjenne på denne mestringsfølelsen de tungeste dagene, så vil du gradvis føle deg bedre med deg selv.

Jeg ber deg ikke ha lave mål for deg selv. Drøm stort, for det er bedre å ha høye ambisjoner og nesten nå til topps, enn å ha lave ambisjoner og være fornøyd med det.

Min drøm er å bli profesjonell negle designer, ikke bare en vanlig negleteknikker, men den beste. Jeg vil spesialisere meg på de vanskeligste negletypene, som neglebitere, vifte negler og psoriasis under neglene.
Jeg vil bli den beste på design, altså nail art.
Om det så tar meg hele livet. Jeg skal bli en folk kommer til med et ønske om å lære av.
Jeg blir kanskje ikke rik av det, men rikdom gjør meg ikke lykkelig. Jeg ønsker å leve lykkelig med det jeg gjør. 

HÅRBLEKING

Hvor mange ganger har du gått i fellen?

Selv er det en felle jeg har gått i alt for mange ganger. Det er ikke mer enn et par år siden jeg klippet meg kort for å få tilbake min naturlige hårfarge etter en lengere periode med rødsvart, rødbrunt og samtilige andre varianter av rødtoner. 

Problemet når du bleker håret er at du dreper det kort sagt. De flisete hårtuppene som kan gjøre det direkte umulig å gre igjennom  med børsten er alvorlig skadet. Om du ikke gjør noe med det helst før det går så langt og spesielt hvis du fortsetter å bleke håret ditt kan du risikere at det knekker.

Tro meg. Been there done that. 

HVORDAN KAN DU UNNGÅ SÅ SKADET HÅR? 

# Bruk GODE hårkurer JEVNLIG. Selv er jeg fornøyd med LEE STAFFORD sin hårkur.

# Bruk hårolje! MORROCAN OIL er supertrendy  blandt kjendisene i hollywood og kan brukes på forskjellige måter.

# Klipp tuppene dine etter bleking! Og ca annenhver mnd.

# Bruk et hårserum før du føner, retter, krøller og krepper håret.

Du kan for eksempel velge nutriss sine lystoner fremfor å kjøpe Poly Blonde hårbleking.