P!NK TRY sangtekst

Den nyeste sangen til min favoritt artist Pink. Jeg synes den er råbra både tekst og koreografi. Orginal musikkvideo

                                                                          "Try"

Ever wonder about what he's doing
How it all turned to lies
Sometimes I think that it's better to never ask why

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try

Eh, eh, eh

Funny how the heart can be deceiving
More than just a couple times
Why do we fall in love so easy
Even when it's not right

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try

Ever worried that it might be ruined
And does it make you wanna cry?
When you're out there doing what you're doing
Are you just getting by?
Tell me are you just getting by by by

Where there is desire
There is gonna be a flame
Where there is a flame
Someone's bound to get burned
But just because it burns
Doesn't mean you're gonna die
You've gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try
You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try

You gotta get up and try try try
Gotta get up and try try try

å leve med Borderline

Å leve med borderline personlighetsforstyrrelse også kjent som emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
det betyr ikke at man er to forskjellige personer. Det er umulig å se på et menneske om de har borderline. Vi virker nemlig ikke syke for ola normann! Borderline er en kronisk lidelse. Det betyr at den ikke blir helt borte, men med hjelp fra for eksempe dielektisk adferdsterapi (dbt) kan man lære seg å regulere tankene og følelsene. Kurset tar et år, med et år oppfølging etterpå.
Selv fikk jeg borderline diagnosen da jeg var 18 år gammel. For å være ærlig ble jeg direkte fornærmet! Dette fordi jeg ikke helt skjønte hva det betydde, og ordet personlighetsforstyrrelse fikk meg til å tro at de trodde at jeg trodde at jeg var flere forskjellige personer.
Med årene som har gått har jeg lært mer om diagnosen, og endelig skjønner jeg at jeg er ikke gal! For med borderline så koker hodet opp noen helt syke tanker, vi tenker på en annen måte enn andre. Og vi kommuniserer ofte på en veldig ueffektiv måte, som ved for eksempel selvskading eller rus. Det er forsket på at det som regel er jenter som oppsøker hjelp, mens gutter med denne diagnosen ofte forsvinner inn i rusmiljøet. Derfor er det ingen gutter på dbt kurset, noe jeg synes er befriende siden jeg har et aldri så lite tillitsproblem med menn... Det som stort sett går igjen hos alle med borderline er hyppige selvmordstanker, og selvmordsplaner.
 Nå skal jeg snakke om hvordan JEG opplever min borderline, for selv om det er mange likhetstrekk mellom folk med borderline så er det forskjeller.

Hodet mitt kan spinne som en tornado, hundrevis av følelser blir til en eneste kaotisk følelse som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det er når de tankene og følelsene kommer at jeg har tydd til selvskading og rus. Først selvskading, med årene som kom kom rusen snikende. På den måten så ikke folk hvor selvdestruktiv jeg var, jeg slapp å hanskes med tankekjøret og alle følelsene som ballet seg sammen.

En person som ikke har borderline klarer å skille mellom at, nå er jeg sint. Nå er jeg lei meg, nå er jeg frustrert, eller nå er jeg både sint og lei meg. Osv.
Her kommer problemet for meg, og stort sett alle andre med borderline som ikke har lært å regulere seg enda.

Jeg kan våkne opp en dag og livet kan kjennes greit, men så kanskje jeg får en regning som kom uventet, og istede for å ta et pust i bakken, begynner hodet å kjøre med en gang, og ofte når det oppstår problemer jeg ikke vet åssen jeg skal klare å komme meg ut av faller jeg inn i den suicidale tenkingen. Jeg føler en ro når jeg planlegger min egen død.
Humøret svinger generelt som en berg og dalbane selv om jeg ikke vet hvorfor eller hva som ligger i bunn.

Det som er mest slitsomt med borderline er at humøret veksler fryktelig. Det veksler mer enn hormonene når man er gravid, for å si det sånn! Jeg har nemlig tatt en abort, jeg ville ikke, men jeg var alene og ville ikke klart å ta vare på barnet siden jeg til tider ikke engang klarer å ta vare på meg selv.

Borderline personer er veldig impulsive, selv bestilte jeg en tur til kina uten å egentlig tenke godt gjennom det,  men inpulsiviteten min går også ofte ut på at hvis jeg har en veldig dårlig dag kan jeg føle en fryktelig trang til å brått bare hoppe ut i  veien fremfor en bil, hoppe utfor en bro eller ta et rusmiddel som dukker opp uten å tenke meg om.

Det er vanskelig for folk å leve tett innpå meg, siden jeg svinger så fryktelig og tenker på en måte som for de fleste virker feil og rart. Dette er noe som gjelder alle med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, så lenge de ikke har lært å regulere tanker og følelser.
Det er det vi lærer på dbt kurset. Å sette ord på følelsen, lære å vite forskjell på tanker og følelser og å lære måter å mestre alt det indre kaoset inni oss.

Se for deg at sinnet vårt er delt inn i to, fornuft og følelser. Et friskt menneske bruker begge deler. Se for deg to ringer, med fornuft i den ene ringen og følelser i den andre. I mellom de to ringene er det da plass til visshet. Når man bruker fornuft, visshet og følelser kan man komme frem til en konstruktiv løsning. Man kan se ting fra et sunt perspektiv og se helheten.
En person som har borderline er ofte i emotional mind, altså følelsene. Vi lever ofte i følelsene våre, og klarer dermed ikke å alltid å se helheten og langt ifra skille mellom hva som er en tanke og hva som er en følelse.

Så når jeg får beskjed fra venner og utenforstående at jeg virker jo så snill, og det virker jo ikke som om jeg er syk blir jeg oppgitt, og til tider litt sinna.

Fordi jeg gjør alt jeg kan for å virke frisk. Jeg vil ikke at folk skal dømme meg lenger, for jeg har blitt dømt til helvete og tilbake igjen.
Og siden jeg bruker så mye tid og energi på det blir jeg veldig sliten.
Av og til orker jeg ikke snakke med noen som helst på flere uker, jeg orker ikke snakke med noen på facebook og huset mitt gror igjen.
Jeg kan gå lenge uten å dusje og bare leve inni mitt eget hode, i min dissosiale verden....

Så før du sier at jeg ikke virker syk, bo sammens med meg i et par måneder..... Det er da du får se. Eller vær nær venn med daglig kontakt over en goood stund, da kanskje du merker.
Jeg er glad for at jeg ikke virker gal, missforstå meg rett...
Men når man lever et hælvetes liv, og kjemper for å holde hodet over vannet
så gjør det vondt når folk sier at "jeg synes ikke du virker syk...."

Det er viktig for meg at venner i allefall prøver å forstå.

Fucking life

Når skal noen se og forstå? Er det noen som kommer til å fange meg opp denne gangen? Eller vil de la meg fortsette å drepe meg selv sakte, men sikkert. I dag var jeg på dbt gruppe. Mange ganger hadde jeg lyst til å løpe ut, løpe rett ut i veien og håpe på at en buss kom rundt svingen..
Mens jeg satt der og lyttet til de andres tanker og følelser beundret jeg dem. Beundret at de klarer å fortelle hvor vanskelig de oppfatter ting. Jeg kunne ønske det falt meg like naturlig, både det og det at de tør å snakke i en gruppe. Jeg kjente meg igjen i fler av følelsene som ble beskrevet. Tomhet, følelsen av å ikke strekke til og kaos i hodet og at jeg ikke kjenner personen som ser tilbake på meg i speilet.
Men samtidig missunte jeg dem. De blir sett.

Det er ikke mange, jeg er usikker på om det finnes noen som virkelig forstår meg. Ingen vet hvor jævlig nedrykt, sliten, utmattet og selvdestruktiv jeg egentlig er. Fordi jeg har veldig vondt for å si at jeg ikke har det bra, isteden skaffer meg meg noe å ruse meg på. Om det er heroin hasj eller amfetamin spiller ingen rolle, hvorfor? Fordi jeg er likegyldig,  jeg bryr meg ikke om jeg dør. Hva er vitsen med å leve hvis det er Dette som er meningen med mitt liv? En evig berg og dalbane, med anngst topping for ikke å glemme poriasis og leddproblemer. Eller spiseforstyrrelsen for den saks skyld. Min hemmelige sykdom. Jeg kunne ønske folk forstod. Men på grunn av alle de kiloene jeg venter på å få operert bort, er det ingen som har sett alvorligheten. Jeg er ikke spiseforstyrra på den måten nå, men etter et par kommentarer på vektøkning og div andre slengbemerkninger så kjenner jeg trangen.

Jeg har lyst til å Skeie helt ut, ta masse amfetamin, ta en overdose heroin, poppe piller, kutte meg stygt og trekke meg helt inn i bobla mi. Om jeg overlever spiller ingen rolle, jeg orker bare ikke ha det sånn lenger! Jeg trenger at noen av de som lissom skal være tilstede i slike stunder var å se.... 

Til Petter

Du spurte meg hvordan det går. Det vanskeligste spørsmålet jeg får.
Jeg svarte at jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg så du reagerte på mitt svar. Det var et svar som ville fått behandleren min til å klappe i hendene. Jeg snakket dbt språket...
Jeg var allerede stresset etter er par panikk angst anfall mens jeg ventet. Og da du sa at jeg skulle kommet i går ble jeg enda mer stresset. Jeg hadde nok ikke fått sagt det uansett, men det jeg ville si var.
Jeg føler meg trist, jeg er redd for å si hva jeg tenker og føler for hver gang jeg sier det blir jeg hakket på av behandler, og jeg takler en type kritikk veldig dårlig~ den typen jeg tar personlig..... Jeg trodde jeg i allefall hadde styring på akkurat det, at jeg hadde klart å samle meg selv såpass.. Men nå tenker jeg at jeg ikke vil snakke med henne, jeg vil bare gå i kurs. Jeg vet at det er uaktuelt, men jeg vurderer å bytte behandler om det er mulig. Men jeg savner å ha en jeg stoler på å snakke med, på smp har jeg ikke betrodd meg særlig til noen etter at Morten sluttet,  amb snakket jeg ikke med om slikt. Selv om jeg har noen venner er det begrenset med hva jeg ønsker å belaste de med, så jeg føler meg ensom. Med en lass av bekymringer. Det eneste som virkelig holder meg igjen er Tricco. Han trenger meg. Det er vanskelig for meg å formidle Åssen jeg har det, men jeg trenger at du vet at det går ikke så bra. Årene har gjort meg hardere, du ser meg nok ikke gråte, men jeg gråter meg ofte i søvn for tiden. Jeg har horrible mareritt, panikkangst anfall og sliter Max  med angs og uro.
Som du selv sa ser du meg ikke ofte lenger. Det er mye som har skjedd som du ikke vet, spesielt de siste årene, men også de årene jeg bodde i aremark. Ting som har formet meg og satt et preg på hvem jeg har blitt. Jeg ønsker å ta bort noen av de sidene og erstatte dem med noen nye, men jeg er redd. Ikke bare redd. Redd er jeg for å ta buss på en middels dårlig dag, men jeg  er skrekkslagen livredd et eller annet!
Av og til blir jeg fryktelig svimmel og mister synet som vi har snakka om. Jeg har lagt merke til at det som regel kommer med nakke smerter, og mye spenninger. Som igjen kommer av at jeg sliter med å senke skuldrene.
Jeg har ofte vondt i leddene, til tider er jeg stiv, det får meg til å føle meg gammel.
Jeg prøvde å starte med negler, men siden jeg noen dager skjelver fryktelig måtte jeg til slutt bare legge på hobbybasis. Sobril var det eneste som hjalp mot skjelvingen, men du mener jo det er som å pisse seg selv opp etter ryggen å bruke slike medisiner.
Jeg sover dessuten dårlig, våkner ikke uthvilt heller ikke med nozinan. Det gir meg bare fryktelig hangover.
Ubrukelig føler jeg meg fordi jeg tåler så lite stress, at angsten spolerer alt for meg, fordi jeg har så mange svakheter som for eksempel angsten, depresjoner og bordeline og avhengigheten.
Det var bare lettere å si det jeg sa.