Klokken har passert midnatt. Natten er den vanskeligste tiden, det er da alle tankene jeg holder meg opptatt hele dagen for å unngå å tenke på. Da kommer tårene. Å gud som jeg er lei av å gråte!
Når først tårene presser seg frem og ut av øyekroken er det nesten umulig å bli kvitt dem.
 |
| ukjent |
Det er sommer, jeg ville at dette skulle bli den beste sommeren. De to siste sommerene har vært katastrofale; for et par år siden 14 juni stod brått politiet på døren min med ransakningsordre. Jeg hadde rota meg bort i en fyr som hadde truet eksen sin på livet og jeg var av en eller annen merkelig grunn blitt innkalt som vitne. Jeg visste ikke noe om den saken, men lite hjalp det når de tok meg på fersken med tre gram hasj. De tok meg med i sivilbilen sin og inn på glattcella. Der la jeg meg under senga, og mellom madrassen og jernsengebunnen så jeg en pose som var gjemt. Jeg lirket den frem og la clipp posen med det hvite pulveret i lommen og satt med det i lommen under hele avhøret. Jeg kom hjem samme dag, og tok det hvite greiene som jeg til dags dato ikke har funnet ut hva var, men en ting er sikkert,- og det er at det var myyye farligere enn det de tok meg med for! Jeg vet ikke hvor lenge jeg tok det, om det var noen dager, en uke eller flere uker. Jeg vet bare at det klikka helt for meg. Jeg trodde at obama var 3 antikrist, at verden skulle gå under og det var min oppgave å redde den! Jeg ble ekstremt opptatt av gud, tilgivelse og synd. Jeg trodde vi alle skulle bli micro-chippet og styrt av staten... Jeg ble etterhvert suicidal og venninnen min tok meg med til legevakten som sendte meg hjem igjen med beskjed til venninna mi om at hun fikk passe på meg siden det var sommeravvikling og ingen sykehus som hadde tid til meg.
 |
| ukjent |
Men det er begrensa hvor lenge ei venninne holder ut å måtte våke over en klin gal venninne.
Enden på visa var at jeg fikk en bot på 9000, egentlig 8, men siden jeg ikke åpna posten en måneds tid ble det med renter.
Jeg fikk bota i fjor sommer (altså et år etter at jeg ble tatt) to, tre dager etter at politiet igjen hadde vært innom meg. Den gangen var de hjertelig velkommen, for å si det sånn...
Det som hadde skjedd var at jeg hadde kranglet med han jeg var sammens med hele natten, da jeg leverte tilbake forlovelsesringen og ba han dra hjem til seg selv klikket han helt, han tok kvelertak på meg i et hjørne og holdt meg som "gissel". Han skrek og skrek til meg, jeg prøvde å få han til å roe seg ned, prøvde å snakke rolig også etter selv å ha skreket tilbake til han. Til slutt var det noe som kortslutta i hodet mitt og jeg tø til gamle synder, nemlig selvskading. Så mens han stod der og skrek og jeg ba han roe seg ned slo jeg brått et ordentlig holdbart kjøkkenglass mot tinningen min så det knuste i tusen små biter. Jeg støvsuget glass i flere mnd etterpå. Da bare lo han av meg og spurte om blod skulle gjøre han noe.
Så gikk han opp i 2 etg, jeg trodde han pakket for å dra hjem. Men i stede hoppet han fra takvinduet og knakk helen sin.
Han lå der og skrek at ingen ville hjelpe han. Jeg ringte ambulanse og forklarte sikkert situasjonen (jeg husker bare at jeg ringte og sa at han hadde hoppet fra takvinduet husk jeg hadde hjernerystelse så det er litt tåkete)
Men da ambulansen kom ville han ikke ha hjelp.
Jeg reiste til søstra mi den dagen og kom ikke tilbake før han tvang meg.
Jeg sa til meg selv at neste gang han klikket og var edru skulle jeg gå fra han. Jeg hadde fått nok.
 |
| ukjent |
Men da var han brått den kjæresten han skulle vært hele tiden. Etter å ha tatt kvelertak på meg og holdt meg som gissel i min egen leilighet var han kjempe snill en hel måned. Han ga meg søte dikt, fant sanger uttrykte hvor mye jeg betydde for han.
Men det var for sent. Følelsene hadde dabbet av flere måneder i forkant siden jeg følte meg så oversett. Jeg følte at han bare så meg når vi var med venner. Når ingen andre var rundt satt han bare ved dataen med headsettet på og spilte wow.
Den helvetesnatten mistet jeg alle følelser for han. Når han kom for nær fikk jeg flasbacks, jeg ble direkte kvalm når jeg måtte være med han, men samtidig gjorde han meg så forvirret. Han var så slem, og så var han brått så snill. Så fort han ikke fikk viljen sin fikk jeg skyllebøtter, og han tråkket meg ned. Når han merket at jeg begynte å distansere meg fra han forsøkte han å kjøpe ting til meg for at jeg skulle føle meg avhengig av han. Da han skjønte at jeg ikke fungerer sånn fridde han. Da jeg sa nei ble han sur og sint, så for å beholde husfreden sa jeg til slutt ja, men angret 3 sekunder senere for da ville han ta kokain og det ville ikke jeg siden jeg aldri hadde tatt det og ikke hadde noe ønske om det, men han ga seg ikke så på purr faenskap tok jeg halvannet gram. I følge felleskatalogen er 1 gram dødelig og det visste jeg...
Når man er i et voldelig forhold uansett om det er fysisk eller psykisk så er det ikke bare å gå ut av forholdet. Man må planlegge litt. Og man må bygge seg selv opp psykisk siden den voldelige parten bryter ned selvfølelsen og selvtilliten din.
Hvis du er i et voldelig fohold så vil jeg anbefale deg å pakke en bag med klær, penger osv som du gjemmer til du har et sted å være som kjæresten ikke vet hvor er.
Jeg har ikke angret en eneste dag!
 |
| ukjent |
Istede gjorde jeg mye annet morsomt. Jeg var på Liseberg tre ganger, første gangen var veldig planlangt, men den andre ble ganske brå bestemt, det var med mamma, kjæresten til mamma og et av mine yngre tantebarn. Tredje gangen var litt planlangt og da hadde jeg bestemt meg for å kjøpe den største lisebergkaninen de hadde. 
