Når døden melder sin ankomst

Natt til i går forlot min stemor denne verden. Jeg fikk vite det av en frelsesoldat i byen han bor i siden jeg har tilhørt den menigheten i mange år. Beskjeden kom til meg i går kveld, så i natt har jeg ikke fått sovet så mye som en halvtime. Jeg har ligget og tenkt. Tenkt på henne og tenkt på pappa. Hadde det ikke vært for at pappa er den han er og vi har den historien hadde jeg reist til han og vært hos han i denne vanskelige tiden. Den eneste han hadde var Merete. Vel de hadde/har jo en omgangskrets bestående av tunge narkomane. Pappa kommer til å miste alt nå siden de aldri rakk å gifte seg, selv om de hadde vært sammen i 10 år. Økonomien spilte en stor rolle siden begge var uføre, ville de tapt endel penger om de giftet seg. 

Alle møblene de hadde sammen var hennes, for ikke å snakke om at han har mistet sin livsledsager.

Det er vondt. 

Det er grusomt.

Det er fælt å stå på utsiden og vite at nå er det ikke lenge til pappa dør. Sorry pessimismen, men han går allerede på heroin, og tar generelt alt annet han også kommer over, om det så er piller, amfetamin, alkohol, kokain, knips, ja you name it.. Han er suicidal like ofte som andre skifter sokker, og allerede blitt erklært død en gang, og i følge en insider i ambulansetjenesten har pappa blitt hentet både titt og ofte...Og er det noe som jeg vet vil ta knekken på han så er det dette...

Så jeg forbereder meg på det værste og håper på det beste. Jeg har tenkt og kommet frem til at jeg evt får prøve å få han tvangsinnlagt. Jeg er nemlig det eneste barnet hans som har klart å tilgi han om og om og om igjen...

Jeg har ikke fått snakket med han selv enda, jeg vet ikke hva hun døde av, om de var våkne eller om han fant henne død på morgningen. Jeg klarte ikke å ringe han i går, før klokka var nærmere halv ett, men da ringte jeg ikke fordi jeg ville ikke vekke han tilfelle han sov. Noe jeg regnet med at han gjorde...

Merete var over ti år yngere enn pappa, hun kom inn i livet mitt da jeg var omtrent 16 år. Hun var utrolig snill, selv om hun slet med schizofreni og pillemissbruk som utviklet seg videre til heroin. Jeg husker godt da jeg var der fra 15-18 mai første året på videregående. Jeg hadde med meg en venninne og vi drakk oss drita fulle hos dem før vi dro på tivoli. Merete hadde allerede lært meg å røyke ringer, og lært meg å lage winertipper. Da jeg begynte med hasj skaffet hun hasj til meg og vi har ved et par anledninger røyket sammen. I fjor sommer var sist jeg så henne. Det var like etter at min kjære bestemor hadde gått bort, jeg var hos pappa for å skaffe mitt eget selvmordsvåpen,- heroin, piller og knips. Selvfølgelig ante ikke han hva jeg hadde planer om. 

Merete har alltid vært snill mot meg, og hun har i mange år sagt at hun gledet seg til jeg fikk barn så hun ble bestemor. Hun hadde en sønn også som var en måned yngere enn meg, men han bor i oslo og visste ikke at hun gikk på stoff. Marius var hennes største gullhjerte. Det var tøft for henne å ikke se han så ofte. 

Det er rart å tenke på hvor skjørt livet er. Hvor lett alt kan bli snudd på hodet. 

Hvor lite menneskekroppen egentlig tåler....