Dikt

Hysj lille jente,
du kan ikke gråte nå,
når du vil gråte er det på tide å gå.
Du kan ikke føle,
du vet hva du har lært
Du kan ikke elske hva ditt hjerte er kjært,
selv om du vil holde det aldri så nært


Hysj lille jente,
det vil gå bra
Vi skal stå sammen hver eneste dag,
men du må love en ting
du må ikke gråte
det hjelper ingenting


Hysj lille jente
slutt å skrik
Ingen kan høre deg bortsett fra meg
Nå er du svak et patetisk kryp
Jeg vil ikke se deg,
gå din vei.


Hysj lille jente
Jeg skammer meg så.
Men jeg ønsker virkelig at
jeg kunne la deg gå.
Jeg hater at du fortsatt er en del av meg
Jeg har brukt halve mitt liv på å bli kvitt deg  


Hysj lille Ann-Theres
alt er over nå
Jeg befrir deg,
du skal få gå.
Svelg denne pilla og alt vil gå bra,
ikke tenk på meg
jeg kommer ikke til å savne deg

Hun bærer en maske

som er uknuselig hard

Hun tar den på seg hver eneste dag

Hun smiler og ler, 

men hun har en hemmelighet som ingen ser

Bak masken gjemmer seg ei lita jente,

hun er kanskje fem

hun gråter og lengter hjem.

Alt ble så feil da hun vokste opp

hun mistet kontrollen og til slutt ga hun opp

Hun dannet en maske 

og pleiet den vel

Men inni henne er alt kaotisk

som en dødelig karusell

Hun kan få alle til å tro at det finnes alltid et håp,

selv når det mørknes og livet er sårt

Hun bærer sin maske som en eventyrprinsesse,

som om solen alltid skinner og himmelen alltid er blå

hun lever nå i sitt 20 år.

Men bak den trygge masken gjemmer seg ei lita jente

hun har fylt fem

hun gråter og lengter hjem

Nei, ikke rør

nei sa jeg!

Gå din vei

langt bort fra meg

Gå, gå nå

vær så snill

la meg  gå

Slipp meg, slipp meg nå

det gjør så vondt

alt for vondt

Jeg vil ikke sier jeg

jeg skriker nå ,

i håp om at du vil la meg gå

Du knebler meg,

fordi jeg var slem

Hvorfor lar han meg ikke gå hjem?

Jeg er snill nå, jeg lover

bare slipp meg

Jeg kysser deg

Jeg smiler og lover å være   snill,

det gjør så vondt.

Du nyter det,

jeg hater deg.

How long do you think I can stand in this wind?

Am I supposed to keep flying with my broken wings?

I show you my cutest smile,

just to make youre day a little better

I tell you don't worry, I'm fine beacause I don't want you to be consurned

I have my angels with me everyday

but still am I standing here with my broken heart, make up a pretty face and cute smiles

It's a storm inside me, and my wings are broken.

I can't fly right now and that's make me sorry.

I want to fly, just fallow the wind, but right bow am I standing here as a stone.

I'm sure my wings will be heald

and one day I'll start flying again

maybe even cross the mountens, thrue the storm

but until that day

give me some time to heal my wings

I will be back when I'm ready

Jeg fortalte deg ting

jeg blottet min sjel,

men du rev meg i stykker

del for del

Jeg stolte på deg

selv da du såret meg beskyttet jeg deg

Takken var kald 

den har frosset min sjel

Nå skal aldri noen få såre meg mer

Jeg skal ikke gråte

da er jeg svak

Jeg skal vise deg at jeg er ikke lenger

den jenta du tror du kjenner

Jeg kunne ønske du forstod

at du hørte mine rop

Jeg vet du hørte,

men du ignorerte meg

lot meg skrike

lot meg dø

Og nå kommer du og later som om du bryr deg?

Jeg trenger deg ikke, 

ikke nå lenger...

Foto

Caroline mitt gull

Vi sees ikke så ofte, men du er alltid med meg i mine tanker. Jeg kunne ønske jeg kunne vært mer delaktig i livet ditt kjære gullet mitt <3
Du aner ikke hvor stolt jeg er av deg, og hvor stolt jeg er av å være tanta di! 

Du har ikke alltid hatt det så lett, du måtte bli voksen fort. Det har vært vondt for meg å se på fra utsiden, siden det har vært lite jeg har kunnet fått gjort. Årene har gått og du er nesten voksen nå, 
og en vakker selvstendig smart kvinne har du blitt, og jeg vet at store ting vil skje i livet ditt <3


Fra dag en har du vært en stjerne for meg, mitt første tantebarn- jeg er så glad i deg. <3 Jeg husker stinken, og bolle med ost. Det var dine favoritter.
Nå vet jeg ikke hva det viktigste i livet ditt er lenger, jeg vet ikke hvilke farger du liker eller hva slags filmer du helst vil se. Jeg kjenner deg ikke lenger, og det gjør vondt i hjertet mitt. Jeg håper det kommer til å forandre seg, når du har flyttet hjemmefra. Beklager å si det, men moren din og jeg kommer ikke så godt overens. Og derfor gjør jeg alt jeg kan for å unngå å komme med mindre jeg vet at du kommer til å være hjemme...
Men du har jo blitt en busy dame, alltid planer og avtaler. Men det er bra det, det er godt å si at du har noe konstruktivt å drive tiden med! <3
Men vit at du alltid er velkommen til meg, jeg kommer aldri til å be deg gå din vei! Jeg føler på det at jeg ser de andre oftere enn deg, jeg er så redd for at du skal føle at du ikke betyr like mye for meg. For det gjør du virkelig, du skulle bare visst!

Iskrem sol og depresjon

I dag er en sånn dag. En sånn en som jeg gjerne skulle vært foruten. 
  Å stå opp er et helvete. Men å sove er ikke noe bedre. Jeg våknet av at jeg gråt i natt. Hvert minutt av våken tilstand føles som flere timer, om det bare fantes en pille for alt det som er ille...
Pille ja.. Nei, sånn vil jeg ikke ha. Jeg skal egentlig gå på både antidepressiva og stemningstabiliserende for å fungere normalt i hverdagen. Men jeg liker ikke piller, har aldri gjort det og etter å ha lest "dødelige bivirkninger" av John Virapen, en tidligere legemiddeldirektør som bekjenner åssen legemiddelbransjen lurer folk til å kjøpe medisiner som rett og slett er livsfarlige. 

Fontex finnes det et preparat i norge som heter. Det er en "lykkepille"- et SSRI preparat. Det er de værste. Det er store mørketall innen forskningen og bruken av denne tabletten, og mange andre tilsvarende medisiner. Jeg kommer til å komme tilbake til det i et annet innlegg.. 
Hovedproblemet mitt når det kommer til medisiner er at jeg slutter på dem når jeg har vært stabil en stund, fordi da tenker jeg at jeg er frisk og ikke trenger disse medisinene. Og gang på gang går jeg på samme smellen, men da er det "for sent". Depresjonen har allerede kommet og da føler jeg at medisinene ikke kommer til å ha noen nytte.. En evig ond sirkel...

Å spise er et ork for tiden. Jeg eier ikke matlyst. Og ei heller energi til å lage den fordømte maten. Jeg kunne ønske det var en som kom til meg og ville lage mat til meg, for jeg vet jeg må ha mat. Jeg har merket hvor viktig det er, hvor lett sliten jeg blir når jeg er ute og går uten mat i magen. I dag spiste jeg blåskjell til middag, jeg trodde jeg kom til å elske det, men fiskesuppen smakte bedre enn blåskjellene. Kanskje lagde jeg dem feil? Mamma sa jeg skulle ha hvitvin over, men jeg hadde ikke hvitvin. 
Så til dessert spiste jeg iskrem. Sandwich med jordbær-limited edition. Den er god, egentlig er den vanlige bedre, men smakte godt i sommervarmen. 
Jeg elsker is når det er varmt, kan sikkert spise flere liter!


Alt er et ork når man er deprimert. Og det mest frustrerende med det er at uansett hvor jeg er så lengter jeg et annet sted!
 I flere uker har jeg følt meg nedstemt med innslag av depresjon.
 I dag har vært en av de depressive dagene, hvor livet har føltes så tungt å håndtere. Ensomheten runger i meg, og den stemmen inni hodet som skriker at jeg er ubrukelig, unyttig og at det ikke finnes noen som kan like meg. 
Jeg føler meg stygg, feit og bare det å åpne døren da det ringte på var kjempeskummelt. 


Det har vært fint vær i dag, solen strålt og varmet opp luften. Jeg kunne ønske solen kom og skinte på meg også, at den trengte seg inn i sjelen min og ga meg sinnsro. Følelsen av å være god nok
og for ikke å glemme å kunne være glad bare for at man er til. 

Side cut

Etter å ha tenkt meg om både en og to ganger bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av side cut. Her er jeg nybarbert. Det var en rar følelse første gang jeg følte vinden mot skallen min. Nå har jeg hatt side cut en måneds tid og jeg vurderer å lage den større. Det som er så kjekt med side cut er at du kan dekke over den ved å legge håret over. Det en en kjekk løsning dersom du vil ha forandring, men ikke vil ha lugg og ikke vil farge håret eller ta av lengden. 

Å leve med en kronisk sykdom

Jeg var rundt ti år da min Psoriasis brøt ut for fullt. Jeg husker godt den gangen legen min sa at jeg var det værste tilfelle han hadde sett. Han skrev ut salver, kremer og liniment for hodebunn samt en henvisning til hudlege som satte meg opp på lysbehandling og enda flere salver, kremer, hårpomade og linimenter. 
Da jeg gikk på vidregående hadde det gått så langt uten noe særlig nytte av behandlingen så jeg ble sendt på rikshospitalet på hudavdelingen. Det var den gangen de 14 lengste dagene i mitt liv. Jeg lå kun på rommet, med frykt for å gå ut i korridoren, selv for å hente meg frokost, lunsj og kvelds.. Men de som jobbet der var snille, jeg husker godt ei dame som het Gjertrud. Hun hadde lilla hår den gangen. Jeg likte henne så godt at jeg kjøpte et påske egg med masse vingummi (hun elsker vingummi)  til henne i sverige og tok med og leverte på hudavdelingen en gang jeg var på kontroll. 
På rikshospitalet hadde de kurer som virkelig hjalp. Men noe av det var veldig sterke saker. Jeg skulle blandt annet smøres inn med en krem som var så sterk at hvis den hadde havnet på huden min ville jeg fått brannsår, så den fikk jeg ikke smøre meg inn med selv. 
Jeg måtte også ha tjære i hodebunnen for å løsne opp skjellene slik at linimentet fikk komme til huden og holde det skjellfritt. 
Jeg fikk ikke bruke såpe, jeg måtte bruke en badeolje som gjorde huden skikkelig myk. 


Psoriasis er en kronisk hudsykdom. Den kommer og går i perioder, ofte avhengig av stress og andre psykiske påkjenninger. Den blir også ofte rød/hissig og ekstra kløende dersom man drikker alkohol, spesielt rødvin. 
Psoriasis er ikke smittsomt, noe de fleste voksne forstår, men jeg husker godt hvor mange spøsmål jeg fikk av andre barn om de kunne bli smittet av meg. Derimot er det arvelig, og hopper gjerne over en generasjon. 
Skjellene man kan se på en person som ikke smører seg tilstrekkelig er rett og slett døde hudceller. Resten av huden er frisk, men akkuratt der hudslettet er produserer huden for mange hudceller. 
Psoriasis rammer sjelden barn. Og kommer som oftest i forbindelse med luftveisinfeksjoner/lungebetennelser.


Jeg har blitt møtt på mange måter når jeg har gått med bare armer, og legger. Jeg har ikke så store utslett nå, så det er ikke et stort problem for tiden; men før har opplevde jeg stadig at folk glante, tanta mi sitt første utbrudd da hun så det var "æsj!" og mange på skolen fryktet at jeg kunne komme dem til å smitte dem frem til de fant ut at det ikke var smittsomt. 


Det er forskjell å leve med en sykdom som kan sees og en sykdom som er innvendig. Begge to er like ille og kan tære på både tålmodighet, livskvalitet og energi/overskudd før man finner ut hva som hjelper om det være seg medisiner eller alternativ behandling. For meg er ikke medisiner mot psoriasis et stort alternativ. Jeg har forsøkt de fleste kortisonkremer,salver o-l opp igjennom årene, og ingenting som har like god effekt som kokosnøttmelk. 
Det er en medisin jeg begynte på på rikshospitalet som hjalp like bra som kokosnøttmelk, men der var bivirkningene for store. Det var en type cellegift, men jeg kunne ikke spise på flere timer før og flere timer etter å ha tatt tablettene uten å spy, jeg fikk vondt under føttene når jeg gikk over gulvet, det gjorde vondt når vannet i dusjen traff huden.
Jeg gikk ikke lenge på de tablettene. 
Psoriasisen min er ikke bare på utsiden. Etter som årene har gått så har jeg fått større og større problemer med noen av leddene mine. Det har ikke vært aktuelt å be legen om smertestillende før, men jeg tror jeg må gjøre det til vinteren som kommer. Leddgikten min er grunnet psoriasisen, men jeg husker ikke hva det heter. Det er ikke artritt, men jeg husker rett og slett ikke hva legen min sa det het.. 


Jeg har andre sykdommer også som har fulgt meg de siste 18 årene av livet mitt, sykdommer som ingen kan se. Som jeg kjemper mot i skjul. For noen år siden brydde jeg meg ikke noe om at folk visste at jeg slet med tankeforstyrrelser, angst, depresjoner og det som psykologen har kalt emesjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Det er sykdommer som hemmer livet mitt, for til tider våger jeg ikke å gå ut engang for å hente posten, jeg tør ikke å ta telefonen og selv det å gå til lege/psykolog krever en stor posjon modighet. Når jeg er deprimert kjemper jeg mot kampen mot å skade meg og jeg får en veldig destruktiv atferd som er vanskelig å forstå for andre som aldri har opplevd noe liknende.


Etterhvert som jeg har blitt eldre har problematikken rundt sykdommene snudd seg. Da jeg var yngere skammet jeg meg over psoriasisen daglig. Jeg hadde stor selvforakt for at jeg så ut slik som jeg gjorde. Det plaget meg nesten mer enn kløingen, sviingen og de andre ubehagelighetene ved psoriasis- Men jeg brydde meg ikke om hva folk mente og tenkte om min psykiske helse. 
Nå i en alder av 24 er det motsatt. Jeg skammer meg over å slite med angsten og depresjonene, jeg skammer over å ikke ha blitt frisk fra det etter å ha slitt i så mange år. Jeg skammer meg fordi jeg på veldig mange måter føler meg direkte patetisk fordi det er mange ting jeg ikke tør. 
Jeg skjems jo litt over psoriasisen til tider også, men der har jeg fått en holdning om at hvis folk har et problem med det så er det de som er overfladiske. Dersom de ikke klarer å være glad i meg fordi jeg har noen skavanker så er det ikke mitt problem. 


Det er ikke morsomt å vite at man må gå på medisiner resten av livet, at man alltid kommer til å ha vondt og at man aldri kan vite åssen man ser ut neste dag. Jeg har hatt psoriasis i ansiktet også, så det er ingen garanti for at jeg våkner uten utslett i ansiktet i morgen. 
Det er ingen god følelse når folk glaner på deg hvis du for en gangs skyld våger deg på stranda en dag det er så varmt at du bokstavelig talt ikke vet hvor du ellers skal gjøre av deg.
Det er slitsomt å alltid måtte ta hensyn til at man ikke kan gjøre alt man vil pga en sykdom. Jeg elsker å svømme, men på grunn av psoriasisen er klor veldig uheldig. Jeg er glad i rødvin, men jeg orker ikke å klø meg selv til blods av den grunn.. Det er ubehagelig når det sprekker opp, noen ganger er det så vondt at det gjør vondt å legge seg i sengen, og å ha på seg klær.
Vintermånedene er værst. Psoriasis har godt av sol, unntatt den formen jeg har inni hendene, men den psoriasisen kommer som regel bare "innom" hvis jeg blir fryktelig sint og frustrert på en gang.




Så det jeg prøver å si er vel at man ikke skal dømme noen. 
Noen har problemer på utsiden
Mens andre på innsiden

<3Evig glad i deg!<3

<3Årene har gått fryktelig fort<3Det er ikke lenge siden vi var unge og dumme sammen, nå har vi begge blitt voksne med mer ansvar på våre skuldre. Men en ting har ikke forandret seg, og det er hvor glad jeg er i deg!

<3Ingen vil noen gang kunne fylle din plass i hjertet mitt<3

Jeg kommer aldri til å

glemme de fine turene vi har hatt sammen

Ditt vennskap betyr så utrolig mye for meg,

Og jeg setter utrolig stor pris på å ha deg i livet mitt 

Jeg savner den tiden vi tilbragte mer tid sammen, og med tiden som kommer vil det bli vanskelig når jeg ikke lenger bor her i byen <3

Aketur på fredriksten festning i 2012

Miss U 

<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3BFF<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3<3