Øyne kan smile, munnen kan le

Dag ut og dag inn. En av gangen forsvinner de ut av mitt liv.
Jeg vet jeg burde glede meg over at jeg er i livet, at det finnes noen som har det værre enn meg.
Jeg vet jeg burde glede meg over at jeg er forholdsvis frisk, og at jeg har familie selv om det er få av de i familien som jeg anser som familiemedlemmer.
Men noen ganger er det så mye lettere sagt enn gjort.


Denne sommeren har jeg bestemt meg for at skal bli den beste sommeren jeg noen gang har hatt. Jeg vil sitte igjen med mange flotte minner, noe å se tilbake til.
Jeg har brukt mye tid på å planlegge. Lisebergtur, tusenfryd tur, telt turer og hyggelige kvelder med venner.
Men mange hindere har dukket opp. Først og fremst det faktum at jeg kjenner svært få med bil. Også er det dette været vi har her i norge... For ikke å glemme at jeg ikke har så mange venner lenger.


Ofte lurer jeg på hva er det jeg gjør galt?
Er jeg egoistisk?
Er jeg for negativ?
Overstående har jeg forsøkt å gjøre noe med, for jeg vet at jeg kan være veldig negativ når jeg ikke har det bra. Så jeg går aktivt inn for å tenke positivt og snakke positivt. Men av og til trenger jeg også å blåse ut.
Jeg tror ikke jeg er mer egoistisk enn gjennomsnittsmennesket. Fordi hvis jeg har 10 kr og lite mat, og en venn spør meg om å få låne 9 kr så låner jeg vennen min de pengene.
Jeg sier aldri nei til å hjelpe til, med mindre jeg ikke kommer meg til den som trenger hjelp.
Jeg setter som regel alltid andre forran meg selv.
Når jeg for en gangs skyld prioriterer meg selv føler jeg meg drit egoistisk, men samtidig føler jeg en følelse bitterhet siden jeg føler at når jeg ber om noe så er fra de fleste et veldig om og men.


Er jeg kjedelig å være sammens med?
Er det fordi jeg ikke kan være så mye borte pga hunden min? Jeg liker ikke å la han være alene hjemme, selv om jeg vet at han ikke ødelegger noe, han ligger mest sannsynlig og sover, men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer å kose meg borte i mange timer.


Jeg føler at jeg stamper i samme gamle dritten. Dagene går treigt, matlysten er på bånn ensomheten gnager i meg.
Det er søndag i dag, hele helgen har jeg tilbringt med venner. Det har vært koselig. Jeg setter stor pris på de vennene jeg har.
Men likevel føler jeg at det ikke finnes en eneste person i denne verden som ser åssen jeg har det. Jeg kunne ønske det var en som kunne si til meg når jeg svarer at det går bra at "Jeg ser at det ikke går bra".
Jeg klarer ikke si at jeg føler meg helt bånn i bøtta, jeg har ikke lyst til å være våken, men jeg er redd for å sove.
Jeg lager meg mat, men spiser bare en bit eller to før jeg ikke orker mer.
Jeg har et behov for at noen ser MEG. At noen sier at jeg kan noe, at jeg får til noe og at de er glade for å ha meg i sitt liv.
Jeg har et behov for å føle meg litt spesiell. At noen forteller meg at all den energien jeg faktisk bruker på å holde meg nykter er bra, at de støtter meg og at det er noen vits...For per dags dato så føler jeg at det er forgjeves.