Når døden melder sin ankomst

Natt til i går forlot min stemor denne verden. Jeg fikk vite det av en frelsesoldat i byen han bor i siden jeg har tilhørt den menigheten i mange år. Beskjeden kom til meg i går kveld, så i natt har jeg ikke fått sovet så mye som en halvtime. Jeg har ligget og tenkt. Tenkt på henne og tenkt på pappa. Hadde det ikke vært for at pappa er den han er og vi har den historien hadde jeg reist til han og vært hos han i denne vanskelige tiden. Den eneste han hadde var Merete. Vel de hadde/har jo en omgangskrets bestående av tunge narkomane. Pappa kommer til å miste alt nå siden de aldri rakk å gifte seg, selv om de hadde vært sammen i 10 år. Økonomien spilte en stor rolle siden begge var uføre, ville de tapt endel penger om de giftet seg. 

Alle møblene de hadde sammen var hennes, for ikke å snakke om at han har mistet sin livsledsager.

Det er vondt. 

Det er grusomt.

Det er fælt å stå på utsiden og vite at nå er det ikke lenge til pappa dør. Sorry pessimismen, men han går allerede på heroin, og tar generelt alt annet han også kommer over, om det så er piller, amfetamin, alkohol, kokain, knips, ja you name it.. Han er suicidal like ofte som andre skifter sokker, og allerede blitt erklært død en gang, og i følge en insider i ambulansetjenesten har pappa blitt hentet både titt og ofte...Og er det noe som jeg vet vil ta knekken på han så er det dette...

Så jeg forbereder meg på det værste og håper på det beste. Jeg har tenkt og kommet frem til at jeg evt får prøve å få han tvangsinnlagt. Jeg er nemlig det eneste barnet hans som har klart å tilgi han om og om og om igjen...

Jeg har ikke fått snakket med han selv enda, jeg vet ikke hva hun døde av, om de var våkne eller om han fant henne død på morgningen. Jeg klarte ikke å ringe han i går, før klokka var nærmere halv ett, men da ringte jeg ikke fordi jeg ville ikke vekke han tilfelle han sov. Noe jeg regnet med at han gjorde...

Merete var over ti år yngere enn pappa, hun kom inn i livet mitt da jeg var omtrent 16 år. Hun var utrolig snill, selv om hun slet med schizofreni og pillemissbruk som utviklet seg videre til heroin. Jeg husker godt da jeg var der fra 15-18 mai første året på videregående. Jeg hadde med meg en venninne og vi drakk oss drita fulle hos dem før vi dro på tivoli. Merete hadde allerede lært meg å røyke ringer, og lært meg å lage winertipper. Da jeg begynte med hasj skaffet hun hasj til meg og vi har ved et par anledninger røyket sammen. I fjor sommer var sist jeg så henne. Det var like etter at min kjære bestemor hadde gått bort, jeg var hos pappa for å skaffe mitt eget selvmordsvåpen,- heroin, piller og knips. Selvfølgelig ante ikke han hva jeg hadde planer om. 

Merete har alltid vært snill mot meg, og hun har i mange år sagt at hun gledet seg til jeg fikk barn så hun ble bestemor. Hun hadde en sønn også som var en måned yngere enn meg, men han bor i oslo og visste ikke at hun gikk på stoff. Marius var hennes største gullhjerte. Det var tøft for henne å ikke se han så ofte. 

Det er rart å tenke på hvor skjørt livet er. Hvor lett alt kan bli snudd på hodet. 

Hvor lite menneskekroppen egentlig tåler....

Det er bedre alene enn å føle seg alene med en annen

Klokken har passert midnatt. Natten er den vanskeligste tiden, det er da alle tankene jeg holder meg opptatt hele dagen for å unngå å tenke på. Da kommer tårene. Å gud som jeg er lei av å gråte!

Når først tårene presser seg frem og ut av øyekroken er det nesten umulig å bli kvitt dem. 

ukjent

Det er sommer, jeg ville at dette skulle bli den beste sommeren. De to siste sommerene har vært katastrofale; for et par år siden 14 juni stod brått politiet på døren min med ransakningsordre. Jeg hadde rota meg bort i en fyr som hadde truet eksen sin på livet og jeg var av en eller annen merkelig grunn blitt innkalt som vitne. Jeg visste ikke noe om den saken, men lite hjalp det når de tok meg på fersken med tre gram hasj. De tok meg med i sivilbilen sin og inn på glattcella. Der la jeg meg under senga, og mellom madrassen og jernsengebunnen så jeg en pose som var gjemt. Jeg lirket den frem og la clipp posen med det hvite pulveret i lommen og satt med det i lommen under hele avhøret. Jeg kom hjem samme dag, og tok det hvite greiene som jeg til dags dato ikke har funnet ut hva var, men en ting er sikkert,- og det er at det var myyye farligere enn det de tok meg med for! Jeg vet ikke hvor lenge jeg tok det, om det var noen dager, en uke eller flere uker. Jeg vet bare at det klikka helt for meg. Jeg trodde at obama var 3 antikrist, at verden skulle gå under og det var min oppgave å redde den! Jeg ble ekstremt opptatt av gud, tilgivelse og synd. Jeg trodde vi alle skulle bli micro-chippet og styrt av staten... Jeg ble etterhvert suicidal og venninnen min tok meg med til legevakten som sendte meg hjem igjen med beskjed til venninna mi om at hun fikk passe på meg siden det var sommeravvikling og ingen sykehus som hadde tid til meg.

ukjent

Men det er begrensa hvor lenge ei venninne holder ut å måtte våke over en klin gal venninne. 

Enden på visa var at jeg fikk en bot på 9000, egentlig 8, men siden jeg ikke åpna posten en måneds tid ble det med renter. 

Jeg fikk bota i fjor sommer (altså et år etter at jeg ble tatt) to, tre dager etter at politiet igjen hadde vært innom meg. Den gangen var de hjertelig velkommen, for å si det sånn...

Det som hadde skjedd var at jeg hadde kranglet med han jeg var sammens med hele natten, da jeg leverte tilbake forlovelsesringen og ba han dra hjem til seg selv klikket han helt, han tok kvelertak på meg i et hjørne og holdt meg som "gissel". Han skrek og skrek til meg, jeg prøvde å få han til å roe seg ned, prøvde å snakke rolig også etter selv å ha skreket tilbake til han. Til slutt var det noe som kortslutta i hodet mitt og jeg tø til gamle synder, nemlig selvskading. Så mens han stod der og skrek og jeg ba han roe seg ned slo jeg brått et ordentlig holdbart kjøkkenglass mot tinningen min så det knuste i tusen små biter. Jeg støvsuget glass i flere mnd etterpå. Da bare lo han av meg og spurte om blod skulle gjøre han noe. 

Så gikk han opp i 2 etg, jeg trodde han pakket for å dra hjem. Men i stede hoppet han fra takvinduet og knakk helen sin. 

Han lå der og skrek at ingen ville hjelpe han. Jeg ringte ambulanse og forklarte sikkert situasjonen (jeg husker bare at jeg ringte og sa at han hadde hoppet fra takvinduet husk jeg hadde hjernerystelse så det er litt tåkete) 

Men da ambulansen kom ville han ikke ha hjelp. 

Jeg reiste til søstra mi den dagen og kom ikke tilbake før han tvang meg. 

Jeg sa til meg selv at neste gang han klikket og var edru skulle jeg gå fra han. Jeg hadde fått nok. 

ukjent

Men da var han brått den kjæresten han skulle vært hele tiden. Etter å ha tatt kvelertak på meg og holdt meg som gissel i min egen leilighet var han kjempe snill en hel måned. Han ga meg søte dikt, fant sanger uttrykte hvor mye jeg betydde for han.

Men det var for sent. Følelsene hadde dabbet av flere måneder i forkant siden jeg følte meg så oversett. Jeg følte at han bare så meg når vi var med venner. Når ingen andre var rundt satt han bare ved dataen med headsettet på og spilte wow. 

Den helvetesnatten mistet jeg alle følelser for han. Når han kom for nær fikk jeg flasbacks, jeg ble direkte kvalm når jeg måtte være med han, men samtidig gjorde han meg så forvirret. Han var så slem, og så var han brått så snill. Så fort han ikke fikk viljen sin fikk jeg skyllebøtter, og han tråkket meg ned. Når han merket at jeg begynte å distansere meg fra han forsøkte han å kjøpe ting til meg for at jeg skulle føle meg avhengig av han. Da han skjønte at jeg ikke fungerer sånn fridde han. Da jeg sa nei ble han sur og sint, så for å beholde husfreden sa jeg til slutt ja, men angret 3 sekunder senere for da ville han ta kokain og det ville ikke jeg siden jeg aldri hadde tatt det og ikke hadde noe ønske om det, men han ga seg ikke så på purr faenskap tok jeg halvannet gram. I følge felleskatalogen er 1 gram dødelig og det visste jeg...

 Når man er i et voldelig forhold uansett om det er fysisk eller psykisk så er det ikke bare å gå ut av forholdet. Man må planlegge litt. Og man må bygge seg selv opp psykisk siden den voldelige parten bryter ned selvfølelsen og selvtilliten din.

Hvis du er i et voldelig fohold så vil jeg anbefale deg å pakke en bag med klær, penger osv som du gjemmer til du har et sted å være som kjæresten ikke vet hvor er. 

Jeg har ikke angret en eneste dag! 

ukjent

Mine negler 3

Endelig har varene som venninnen min bestilte for meg i januar kommet. Jeg mener det var mer jeg bestilte, men har bestemt meg for å bestemme meg for at jeg sikkert husker feil... 
Her er i allefall resultatet..:)
Det var mye lettere å jobbe med akrylvæsken fra naio fremfor N4Y, så jeg har prøvd å bestille meg en større flaske siden venninnen min stakk av med halvparten, siden hun driver buissniss, manglet selv og har kunder som venter. Poenget er at det er mye lettere å bestille selv enn å stole på venner. For selv om venninnen min kanskje bare var ærlig, så virket det for misstenkelig. At alle varer fra forskjellige land forsvant  i posten, selv fra en ordentlig butikk og alle selgerene på ebay hadde gode anmeldelser. Enden på visa var at hun bestilte varene på nytt av egne penger og nå har jeg fått alle varene, men jeg mener å huske at det skulle være med en topcoat, og det er merkelig at det ikke følger med noen primer, og jeg fikk halvparten av det jeg betalte for av den dyreste varen, nemlig akrylvæska.. Men litt er bedre enn noe, og jeg orker ikke å gå å irritere meg over noe sånn. Hun har ikke gjort meg noe personlig..

Hobbykroken Veske

Jeg har laget meg en veske. Selve vesken har jeg ikke sydd altså...
Tanken bak var at jeg er født i dragens år i følge det kinesiske horoskopet. Dragens år er 1988.
Jeg ville ha en personlig veske, men samtidig en veske jeg kan gå i byen med uten at den ser hjemmelaget ut. Og tall er jo noe man ofte ser på vesker og klær.

Dragen får vesken til å se spesiell ut, det er ikke ofte jeg ser drager på klær i butikkene her i byen i allefall. Selvfølgelig er det tilgjengelig på naglene. Stjerne naglene har jeg brukt for å myke ned budskapet. Og på undersiden av båndet står det dragon princess.

Gode sommerminner

I dag var jeg på Liseberg sammens med to venner. Hun ene har jeg kjent et par år, og han andre er en kamerat av henne som jeg har truffet noen ganger. Jeg har ved flere anledninger nevnt for henne at de burde bli sammen, han tar så godt vare på henne, han er forelska i henne har han selv sagt til meg, men hun nekter for at det noen gang kommer til å skje.. Jeg håper det skjer en dag, at hun innser hva hun går glipp av før det er for sent.. Men jeg håper også at han er en real nok kar til å ikke ditsje henne hvis han finner seg en annen dame.
Men nok om det!
Vi var på liseberg og jeg storkoste meg! Det var deilig, og jeg hadde regnet med å bruke masse penger der inne, men så vant jeg på første hjulet jeg forsøkte, så nå har jeg 2000g med dumle sjokolade! Det var heldigvis mange småposer.. Så etter å ha drasset med meg den i colerado (en vannkarusell som du er GARANTERT å bli bløt av) så orket jeg ikke å drasse den med meg så mye lenger og vannblemmene etter all vandringen hadde begynt å melde seg...
Jeg fant ut allerede i første karusellen jeg tok at jeg har fått høydeskrekk siden jeg tok den karusellen. Det kan vel egentlig ikke kalles karusell heller. Det er en høy stang jeg tipper 70-100 meter høy, jeg måtte slutte å se nedover da vi var omtrent halvveis... Det er seter på alle sidene av stangen også blir man jævlig brått skutt opp i luften og sakte trekt ned igjen. Det var et mareritt jeg lover deg, ikke den gledesfylte skrekken som kiler godt i magen som jeg har fått tidligere når jeg har hengt opp ned og blitt slengt rundt i luften , men skikkelig skrekk! Så jeg torde ikke ta flere karuseller før jeg hadde mannet meg opp til å ta en berg og dalbane jeg har tatt før, en som jeg den gangen syntes kunne vært bedre, men da var det på tide å dra hjemover.. Det var så pinlig. Jeg pleier ikke være ei pingle.
Men uansett så storkoste jeg meg, gjorde ikke meg noe å vente på de, jeg tittet litt på andre ting, spilte og vant all den sjokoladen. Så på folk og ja, rett og slett bare nøt å se noe annet enn halden.

Håndlagde såper 2

Mine Negler 2

Her har jeg brukt Klistremerker på den franske manikyren=)

Øyne kan smile, munnen kan le

Dag ut og dag inn. En av gangen forsvinner de ut av mitt liv.
Jeg vet jeg burde glede meg over at jeg er i livet, at det finnes noen som har det værre enn meg.
Jeg vet jeg burde glede meg over at jeg er forholdsvis frisk, og at jeg har familie selv om det er få av de i familien som jeg anser som familiemedlemmer.
Men noen ganger er det så mye lettere sagt enn gjort.


Denne sommeren har jeg bestemt meg for at skal bli den beste sommeren jeg noen gang har hatt. Jeg vil sitte igjen med mange flotte minner, noe å se tilbake til.
Jeg har brukt mye tid på å planlegge. Lisebergtur, tusenfryd tur, telt turer og hyggelige kvelder med venner.
Men mange hindere har dukket opp. Først og fremst det faktum at jeg kjenner svært få med bil. Også er det dette været vi har her i norge... For ikke å glemme at jeg ikke har så mange venner lenger.


Ofte lurer jeg på hva er det jeg gjør galt?
Er jeg egoistisk?
Er jeg for negativ?
Overstående har jeg forsøkt å gjøre noe med, for jeg vet at jeg kan være veldig negativ når jeg ikke har det bra. Så jeg går aktivt inn for å tenke positivt og snakke positivt. Men av og til trenger jeg også å blåse ut.
Jeg tror ikke jeg er mer egoistisk enn gjennomsnittsmennesket. Fordi hvis jeg har 10 kr og lite mat, og en venn spør meg om å få låne 9 kr så låner jeg vennen min de pengene.
Jeg sier aldri nei til å hjelpe til, med mindre jeg ikke kommer meg til den som trenger hjelp.
Jeg setter som regel alltid andre forran meg selv.
Når jeg for en gangs skyld prioriterer meg selv føler jeg meg drit egoistisk, men samtidig føler jeg en følelse bitterhet siden jeg føler at når jeg ber om noe så er fra de fleste et veldig om og men.


Er jeg kjedelig å være sammens med?
Er det fordi jeg ikke kan være så mye borte pga hunden min? Jeg liker ikke å la han være alene hjemme, selv om jeg vet at han ikke ødelegger noe, han ligger mest sannsynlig og sover, men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer å kose meg borte i mange timer.


Jeg føler at jeg stamper i samme gamle dritten. Dagene går treigt, matlysten er på bånn ensomheten gnager i meg.
Det er søndag i dag, hele helgen har jeg tilbringt med venner. Det har vært koselig. Jeg setter stor pris på de vennene jeg har.
Men likevel føler jeg at det ikke finnes en eneste person i denne verden som ser åssen jeg har det. Jeg kunne ønske det var en som kunne si til meg når jeg svarer at det går bra at "Jeg ser at det ikke går bra".
Jeg klarer ikke si at jeg føler meg helt bånn i bøtta, jeg har ikke lyst til å være våken, men jeg er redd for å sove.
Jeg lager meg mat, men spiser bare en bit eller to før jeg ikke orker mer.
Jeg har et behov for at noen ser MEG. At noen sier at jeg kan noe, at jeg får til noe og at de er glade for å ha meg i sitt liv.
Jeg har et behov for å føle meg litt spesiell. At noen forteller meg at all den energien jeg faktisk bruker på å holde meg nykter er bra, at de støtter meg og at det er noen vits...For per dags dato så føler jeg at det er forgjeves.