Hvor begynner kjærligheten?
Begynner den der hvor man ikke klarer å slutte å tenke på noen?
Hvor går egentlig den såkalte vennefellen?
Siden fler og fler rundt meg har begynt å stifte familie har jeg begynt å stifte familie så føler jeg at jeg blir mer og mer tilsidesatt. Eller rettere sagt femte hjul på vogna siden par gjerne vil henge med andre par.
Jeg gjorde noe med saken og skaffet meg single venner, og jeg må si meg sjokkert over hvor mange desperate sjeler det finnes ute i verden.
Jeg kunne aldri tenke meg å bli sammens med noen bare for å bli sammens med han,
Jeg skal ha tro på at det er noe å bygge videre på.
Det har gjort meg kresen med årene.
Jeg hat blitt utsatt for mye grusomt, og jeg er redd for å havne i samme situasjon igjen.
Men det skal jeg ikke la skje.
Jeg har truffet en kar på nett, vi har ikke truffet hverandre enda, men vi har snakket lenge på nett. Jeg gledet meg til å se om det utvikler seg til noe,
Men håpet har begynt å lyse for meg igjen. Jeg liker han veldig godt utifra sånn jeg kjenner han. Vi har flere like interesser og vi liker mye av de samme tingene.
Jeg gleder meg til å høre stemmen hans og ikke minst til å treffe han hvis samtalen går bra.