Dag ut og dag inn
følelser som forstyrrer mitt sinn
tristhet som fyller hele kroppen
fra lilletåa og helt til toppen
tomhet som gnager
på kropp og sjel
jeg føler at jeg dør
del for del
Er det håp
lurer jeg
for jeg kan ikke se det
jeg er så lei....
Folk dør, jeg har mistet så mange av de jeg er glad i til døden de siste årene så jeg har snart ingen igjen
og jeg tør ikke knytte meg til noen fler
for jeg orker ikke å sørge mer!
Alle jeg blir glad i dør eller flytter
borte blir de, og igjen sitter jeg.
Når jeg treffer noen jeg liker tør jeg ikke bli venn med dem på facebook for jeg er så redd for å trenge meg på
jeg er redd for at de skal føle seg presset til å godta venneforespørselen så i stad gikk det så langt at ei trodde det var jeg som ikke ville være venn med henne, så da sa jeg det at jeg ville ikke trenge meg på. Da sa hun at jeg er kul og at jeg godt kunne bli venn med henne, så da sendte jeg henne en forespørsel.
Jeg har vært hos søsteren min i helgen, hos moren min forrige uke og nå sitter jeg her igjen i leiligheten min helt for meg selv.
Jeg er så lei av at det som regel er jeg som tar kontakt, så jeg har sluttet med det. Nå føler jeg meg glemt, ensom og hver dag er et ork. Jeg vil ikke stå opp, jeg vil ikke være våken. Jeg vil ruse meg.
Å gud som jeg har lyst! Bare røyke meg potte fjern, og ikke føle.
Følelsene mine er min største fiende.
Jeg er et sosialt menneske, men samtidig sliter jeg med sosial angst.
Jeg prøver å være positiv, men depresjonene kommer alltid tilbake.
Jeg har lyst til å snakke med noen, men tør ikke ringe, eller ta telefonen for den saks skyld.
Jeg føler meg så fanget i en bitteliten firkant som skal være livet mitt. Jeg savner noe mer, jeg savner å føle meg levende.
Jeg er så lei av å være singel, for jeg passer ikke inn hos noen lenger, alle vil treffe andre par. Men hvordan skal jeg klare å få meg en kjæreste når jeg er som jeg er?
HVA FAEN ER FEIL MED MEG?! :(
